frk ofte arntsen

Det er tungt å ta farvel. Etter mange år sammen skal vi skilles. Gjennom tykt og tynt har vi fulgt hverandre, men nå er det på tide å gå videre. Kommer til å savne deg, men jeg trenger mer plass. Mer mulighet til å utfolde meg..

Derfor har jeg flyttet til: frkoftearntsen.wordpress.com
Så gjør det til en vane å gå inn der i stedet da, for jeg kan love mer spennende poster der. Og sannsynligvis oftere oppdatering da blogspirit slo seg litt vrang den siste tiden.

Takk for mange gode år her, gleder meg til flere på frkoftearntsen.wordpress.com!

and good morning, Alta!!!! :)

Flere har etterlyst en oppdatering her, og jeg har ofte tenkt på å skrive noe. Er bare det at jeg ikke har visst helt hva jeg skulle skrive. Tiden etter jul har vært litt spesiell. Oslo har vært et stoppested på veien mot det jeg skal bruke de neste månedene på, samtidig som Oslo er mitt hjem og hverdagslivet ble veldig komfertabelt. Tankene har svirret rundt alt som skal skje og alt jeg burde gjøre. Og det har ofte endt opp med at jeg ikke har gjort noe. Det er med klump i magen jeg skjønner at på fredag er det bort fra alt som er trygt, alle venner, rutiner og vaner. Nå stiller jeg meg i fare for å få hele livet snudd opp ned. Til å få oppfatninger og holdninger prøvd, og sikkert forandret. Hva som helst kan skje, alt ligger til rette for at hva som helst skal skje..

Det høres vel ut som jeg gruer meg når jeg skriver dette, men det gjør jeg altså ikke. Klart jeg er spent, klart jeg til tider har mest lyst å bli under dyna på det koselige rommer mitt på St.hanshaugen for alltid. For det er skummelt. Det er utfordrende. Men det er veldig riktig. Og jeg er klar for å "offre" mye av det som holder meg igjen. I lay down all of me. Det er jo ikke et offer, det er en velsignelse. Og det må nytes. Selv med klump i magen. Det er riktig. Det er dette jeg skal gjøre disse månedene.

Så er det bra å kjenne på savnet til alt som er bra. Bra å få muligheten til å savne. Sånn at man ikke gror fast. Få utfordret tankesett, ideer og holdninger. Det er vemodig å si hade og vite at du går glipp av viktige måneder i livet til mennesker du er glad i. Kjipt å sitte på møter og planlegge ting du ikke får vært med på. Jeg har lært at man ikke må tenke på alt man reiser fra, men alt man reiser til. For det er så mye bra i vente. Og jeg gleder meg til å oppleve, og komme tilbake å fortelle. For så sikkert å savne alle man møtte på ferden..

Om to dager er det goodbye Oslo og hello Finnmark. Interessant.. :)

(For dere som ikke vet det så skal jeg og to andre ut i praksis med bibelskolen vi går på. Fem uker i Finnmark, seks uker på Filippinene, for så og avslutte det hele med fire uker i Finnmark igjen. Vi skal for det meste drive med ungdomsarbeid. Skolebesøk, undervise, inspirere, introdusere mennesker for det beste vi har og lære mye.)

Jeg treffer deg på gaten. Jeg ser deg på bussen. Du står foran meg i køen. Vi er nær, men egentlig er vi ikke der.
Jeg ber om å se deg. Virkelig se deg. Gi deg et glimt av himmel når det trengs. Men jeg tar på meg ipoden min og drømmer om middag hver gang jeg ser deg. Jeg stenger sansene. Jeg glemmer deg.

Jeg skulle ønske jeg kjente deg. At jeg i hvertfall virkelig så deg når vi har fem minutter på bussen. For jeg tror fem minutter kan forandre noe. Bety noe for deg. Kanskje ikke for alltid, men for den dagen. Og noen ganger for evigheten. Hvordan kan jeg holde igjen, når jeg har fått så mye? Jeg har grunn til å smile når alt raser. Og det smilet kan gjøre dagen din bedre.

Det koster meg ingenting å si "ja, nå er det kaldt ute, ikke sant?" til deg når vi sitter sammen på bussen. Og hvis jeg er den eneste som snakker til deg i dag. Hvorfor forblir jeg stille?

Kanskje vil du synes det er teit. At det er merkelig. Men den dagen jeg treffer deg og du trenger det vil det være verdt det.
Et glimt av himmel. Et glimt av det som holder meg oppe. Selv når ingenting henger sammen. Jeg skylder deg det. Og du kan finne det i smilet mitt. I smalltalk. For jeg har det med meg, men glemmer det.