frk ofte arntsen

Jeg skjønner ikke hva det er med oss her til lands. Skjønner ikke hva som får oss til å være så slemme mot hverandre. Jeg skjønner ikke hva som gjør at vi føler oss så truet av noen som tar initiativ, noen som er bedre enn oss til å ta ansvar, truet av at folk er annerledes. Vi setter slike folk automatisk i en boks ”de tror de er bedre enn oss” boksen. Og der lar vi de ligge. Og vi tråkker på dem, tråkker på dem til de er der vi vil ha dem. Tråkker helt til de er så ydmyket og usikre at de aldri tør å stille seg fram igjen.

Ser vi ikke hva i gjør med mennesker rundt oss? Mennesker som har fått en gave, som har lyst til å få noe til og som har troen på at de kan få det til. Disse menneskene vil vi ikke se, vi får dem der vi vil ha dem. Ingen skal være utenom gjennomsnittet. Ingen skal tro at de kan klare det. Hvis noen skal klare det så er det VI, vi som er en gruppe. Vi som ikke skal skille oss ut. Vi tror at vi kan si hva vi vil, behandle andre mennesker dårlig. Bare fordi de er som de er. Bare fordi de gjør noe som vi ikke tørr å gjøre.

Jeg ser så ofte mennesker rundt meg som lever i skjul. De tørr ikke komme helt ut, de er redde for hva folk vil si. De sitter inne med så mye godt, så mange ideer og egenskaper. Men noen har tråkket på dem. Snakket om dem. Fått makta over dem.

Vi kan ikke fortsette i dette sporet. Vi kan ikke fortsette med å tråkke på det som er bra i mennesker. Da kommer ikke verden videre. Vi snakker om utvikling. Vi sier det er så viktig at alle blir hørt. Men så vil vi ikke høre når noen sier noe annerledes. Når noen sier noe som vi vet vi egentlig burde sagt selv, men vi tørr ikke skille oss ut. Vi må løfte opp hverandre. Dyrke frem det beste i hverandre. Få mennesker rundt oss til å føle seg elsket. Føle seg oppmuntret. Føle at mennesker rundt er der for en. At vi støtter når noen stiller seg fram og tar tak i ting. Vi har fått ulike gaver. Ulike drømmer. Vi skylder hverandre å ta vare på de beste folk rundt oss.

nå er det så lenge siden jeg har oppdater at datan min har glemt adressen, og da er det lenge siden.
jeg beklager virkelig, men tiden går så fort og det er alltid ett eller annet å gjøre. akkurat sånn som det skal være, nå som jeg er ung og enda under 20år lissom. ;)

så her er en liten hilsen fra meg, her jeg ligger litt syk og trøtt. men egentlig ganske fornøyd, livet er fullt av utfordringer og det gjelder å være klar til å møte dem. man kan ikke alltid være den som alle liker, og man kan ikke alltid klare alt alltid. det er derfor det er så godt å ha en pappa som er glad i deg, både der oppe og her nede. en familie som støtter, og venner som kjenner deg. det er hardt å vokse og utvikle seg, men det er bra for oss alle sammen.

og der var jeg litt dyp ja (Kjetil!)!

her er fylkesstyre mitt:

her er bursdagen til kjetil, med ivrige bowlingentustiaster. Ja, jeg tapte:

Sjekk ut den nye linken min!
årets høydepunkt på borgen, og alle hjerter gleder seg!
hvis du er i nærheten burde du nesten komme hit den helga!


"Det er Vision
Gode møter, kjekke talere
Det er Vision
Her er utsikt over havet
Det er Vision
Jesus, vi vil lære mer om deg
Leve av og for deg"
- fjorårets Vision sang

" Ja, kom alle sammen bli med..til Vision- land for å se..."
...og kanskje en strofe fra årets Vision sang...

Jeg skulle ønske at Gud skrev mer på veggen. At han kunne si meg klart og tydelig hva han vil jeg skal gjøre. For man har så mange muligheter, så mye man kan gjøre, så mye man kan engasjere seg i og så mange mennesker man kan lære å kjenne. Og med alle disse mulighetene kommer valgene, prioriteringene og bort-prioriteringene. Hva skal jeg velge å bruke ukene, månedene, året mitt på? Hvor skal jeg gi alt? Hadde Han bare kunne sagt i fra nå, så hadde jeg visst det.

Jeg er av typen som rett og slett synes det er litt kjedelig å være på ting hvor jeg ikke har hatt en finger med selv, jeg elsker å være med å ordne til for andre. Legge til rette for at andre skal få en fantastisk opplevelse, enten det er møter eller underholdningskvelder. Men så kommet man til et punkt hvor man må velge hva man skal bruke det man har til overs av energi og tid til, og et punkt da alt blir så gøy. Når man alltid skulle ønske at man var et annet sted enn der man er, og alt blir et ork. Du når ikke over over alt og du føler at forventningene blir for høye. Det å velge blir et slit og du gruer deg til hver gang du vet det kommer et valg.

Da er det godt å vite at egentlig er det ingen som kan kreve noe av deg, og menneskers skuffelse går over. Gud kommer aldri til å bli skuffa over deg, han fryder seg hver gang du gjør noe nytt samtidig som han elsker å se deg med joggebuksa på sofaen. Han vil at du skal ha et fantastisk liv, hvor du vokser, utvikler deg og har tid til Han. Ikke et liv hvor du føler du må, hvor alt blir gjort av plikt og ikke av glede.

”La alt dere gjør, skje i kjærlighet” (1.kor 16:14). Det er det viktigste. Gjør alt i kjærlighet til Gud og til andre mennesker.

sånn ser rommet vårt ut nå, veldig fint! kjempe fornøyd!

hva er dommen?