frk ofte arntsen

- skole
- krympefest
- lekser
- prøver
- vision
- Grimstad KrFU
- Aust-Agder KrFU
- kjøretimer
- småsyk
- og 1000 andre småting

jeg fant denne på Sunnivas blogg, og vi fikk oss en god latter. så jeg stjal den.. unskyld!
men kan jo si at jeg ler av det meste, og alle spøker har en replikk fra et visst særemne i seg.

"for et grisehus."
"nei grisene bor i den andre enden av huset!"

Jeg har netopp komemt hjem fra en avslappende høstferie. En ferie som skulle og ble brukt til avslapping og gode stunder med de jeg er glad i. Dette var ferien jeg skulle bruke til å lade batteriene. Og jeg fikk virkelig ladet de. Men var det nødvendig? Batteriene mine er allerede utladet igjen, to dager etter ferien! Jeg liker ikke å være utladet. Som vi alle har lært i naturfagen (fra 1. vgs) er grunnen til at batteriene virker all energien/strømmen i batteriene. Strøm gnistrer noen ganger. Skjønner dere tegninga? Jeg gnistrer ikke når jeg er utladet. Når jeg er utladet har jeg ikke mer energi, ergo jeg kan ikke gnistre i møte med andre mennesker. Akkurat som et batteri ikke kan skape energi og strøm i møte med et annet hvis det er utladet, kan ikke jeg skape positiv energi og positive vibrasjoner i møte med andre mennesker dersom jeg er utladet. Dette er vanskelig. Jeg kan tenke meg at dersom batterier hadde hatt tanker og følelser ville de vært deprimerte hver gang de var utladet. de ville vært deprimerte, for da kunne de ikke ha gjort det de er skapt til å gjøre. Sånn er det med meg. Jeg graver meg selv ned i mine egne tanker når jeg er utladet, for jeg har ikke energi til å gjøre det jeg er skapt til å gjøre. Jeg orker ikke å skape relasjoner til folk. Jeg orker ikke å se de som ingen andre ser. Jeg orker ikke å være positiv. Jeg håper virkelig at jeg snart kan bli ladet opp igjen. Ladet opp med energi fra Gud, energi fra hvile og energi fra gode, rolige stunder med mine venner. Utladede batterier er irriterende, det samme er utladede mennesker. Sånn som meg akkurat nå...

Gjesteskribent Karen Elise Espeland

velg ett stygt ord selv. jeg har noen på lager hvis du kommer i beit!

ååååhhhh... rundkjøringer og store kryss og blindsoner og trafikk og innvendige speil og.... alt sånt. jeg er jo en pike fra havet..!

kjøretime oppi...

uten min kjære lena hadde ikke denne ettermiddagen gått. hun forstår min frustrasjon og feller tårer under kjøretimer slik som meg.

Ja, så var jeg tilbake på borgen. Etter 18 timers reise. Har vel vært innom de fleste kollektiv mulighetene vi har. Buss, tog, fly, båt..(i motsatt rekkefølge) Uansett så er det godt å være tilbake, etter en veldig fin ferie. Men det var på tide å komme hit til rom 157 og min samboer Elise. Ingenting er som å komme hjem til henne... og et veldig rotete rom. Fordi hun hadde dratt inn alt av kostymer hit. Jaja.. er jo glad i henne for det!

I dag var jeg 25 minutter på venterommet til legen. De 25 minuttene fortalte meg litt om livet. Ja, her kommer en klisje. Om hvor skjørt det er, om hvor fort det kan forandres. Legetimen min måtte utgå fordi en venn var skadet. Falt ned fra en stige. Det gikk etter forholdene bra med han. Men det satt en støkk i meg, tenk så fort noe kan skje med oss, og mennesker rundt oss. Plutselig er ingenting som det en gang var. Og da kan man angre, angre på at man ikke tok seg ekstra tid til å snakke med mennesker. Angre på det smilet man ikke gav. Angre på dårlige spøker og halvslemme ord. Angre på at man ikke fortalte om det som er det viktigste i livet.

I løpet av de samme 25 minuttene fikk jeg høre på mamma og en dame snakke sammen. Dama har hatt kreft. En forferdelig vond prosess, og så mange tunge tanker. Så mange viktige spørsmål som stilles, og kanskje forblir usvarte. Den samtalen lærte meg litt om å snakke med mennesker, om å ta seg tid og tørre å spørre de tunge spørsmålene. "Hvordan har du det egentlig, etter operasjonen?". Om å tørre å la mennesker åpne seg for deg. Uti samtalen sier mamma "Vi skal be for deg". Da kom tårene. Jeg tror hun ville høre det. Alle vet hvem vi er og hva vi står for her. Det gir oss tillit, og folk forventer litt. Det er så mange søkende, som ikke tørr å ta kontakt. Det var akkurat det denne dama trengte å høre i dag. Ville få noe bekrefta. Dette betydde mye for henne. Kanskje det betydde alt?

Det er så mange som tenker der ute. Som tror, men tviler. Som ikke føler seg verdig. Og det er ingen som sier noe annet. Vi tørr ikke spørre. Vi vil ikke gå utenfor det som er safe å prate om. Ofte tror vi ikke folk vil prate om det. Men så går de kanskje å lengter etter at du skal spørre. De vet hvor du står. Vi ville ikke dytte noe på mennesker, vi vil at de skal skjønne at vi respekterer deres valg. Så det forblir usagt.

Tørr å ta de tunge, men gode samtalene. Vi er flinke med multimedia, med kult stæsj og gode metoder, men det når ikke alle. Det når ikke hjerter med vonde tanker på samme måte som en samtale. Vi har gitt Han alt, la han bruke alt. Ikke vær redd for å komme inn på mennesker, Han er like sterkt der som andre steder.

torsdag fikk jeg gjøre mange ting jeg liker sammen med folk jeg liker og gjøre ting med.

jeg fikk ta bussen sammen med lena (og mange andre, men lena får æren for denne bussturen). jeg fikk snakke grimstadsk og ha dårlig humor, jeg fikk spille mobilspill, jeg fikk høre på fin musikk og jeg fikk snakke med lena. lena er ei jente som man bare elsker å være sammen med, så det å ha henne for meg selv noen timer var en fryd.

jeg fikk være på stortinget sammen med kjell ingolf, det å være der og se hvordan ting fungerer er så spennende. jeg fikk se miljøvernministeren bli spurt ut og satt fast av ivrige stortingsrepresentanter og jeg fikk se kjell ingolf der han nok hører hjemme. blant dokument-8 forslag, innlegg og politiske utfordringer.

middag hos maren, sammen med lena og elisabeth, var et høydepunkt. for en kokk, for en nordlending og for en jente! maren er en yndlingsperson, det er så godt å være sammen med henne. og elisabeth er så skjønn og morsom, savner å ha dem begge to inne i borgenbobla mi.

på kafe Ichtys traff vi mange gamle borgen kjenninger, og det er alltid gøy. internhumor er ofte et viktig stikkord, i tillegg til gode samtaler med gode venner. og da vi i tillegg kom på tredje plass på quisen var kvelden i boks!

erlend og maria har alltid plass til søsken som er ut på tur. det er så herlig avslappende å komme på besøk til dem. siste delen av kvelden ble brukt til slarving om borgen, oslo og værøy. er fint å kunne oppdatere og bli oppdatert litt. jeg sov som et barn helt til klokka ringte kvart over 6, lykkelig uvitende om 1,5 timers ekstra lang ventetid på gardemoen.

takk til dere som gjorde dagen så bra, dere minte meg på hvor farlig godt jeg liker meg i oslo....
denne posten ble jo litt veldig om meg og mitt, men det er jo det blogging har blitt til.

husk å gjøre ting du liker med folk du liker å gjøre ting med inni mellom da. ;)

nå er det din tur til å fortelle meg hva du liker å gjøre og med hvem du liker å gjøre det med?
har du noen yndlings ting? :)