frk ofte arntsen

...nyttårsaften er oppskrytt

Dette har vært en særdeles dårlig bloggjul for meg, jeg bruker jo å oppdatere som en gal hver gang jeg har ferie. Min eneste unskyldning er vel at det ikke er alle tanker og opplevelser som passer til å bli publisert slik at hele verden kan lese det. Og det gjelder en del av det jeg tenker og sysler med denne julen..

Det er jo blitt veldig populært å lage slike årskalvakader på bloggen sin, la alle andre få vite hva du har gjort dette året. Det kunne jeg tenkt meg også, men jeg har nok litt for vanskelig for å feste hendinger og slikt til de ulike måndene. Og avtaleboka fra våren ligger på skolen. Men det jeg vet er at 2006 ble mye bedre enn 2005, og at det lover godt for 2007. 2006 gav meg mange nye venner, utfordringer, opplevelser og ikke minst energi og glede. Alt dette har lært meg mye og utviklet meg i det jeg tror er rett rettning. I løpet av 2006 har jeg sett Praha, Berlin, København, Stavanger, Fredrikstad, Hamar, og Oslo mange ganger. Året har gitt meg en svigerinne, og mitt første bryllup. Et høydepunkt.

Sommeren ble våt og grå, men en veldig fin sommer. LM, Ufestivalen, Sjyrock, ActNNS og små besøk i Oslo gav den innhold og folka på de ulike stedene har all æren for det. Høsten startet med skolestart på Borgen, starten på et år som skulle vise seg å overgå mine forventininger. Jeg havna på rom med Elise og ble veldig fornøyd med resultatet, og antall besøk. Året ville ikke blitt det samme om jeg ikke bodde inside 157.

Og nå starter snart 2007, jeg gleder meg til å se hva det bringer av gleder og nye impulser. Jeg jobber med noen nyttårsforsett som dere kanskje får se senere, hvis jeg klarer å finne noen.

Til ære for de rundt 100 besøkende hver dag burde jeg nok oppdatere. Jeg lurer litt på hvem dere er, dere kommer fra en rekke ulike steder på nettet og dermed kjenner jeg dere (kanskje) på helt forskjellige måter. Og til dere som stikker innom på grunn av at dere søker på Dombås eller Bjørn Eidsvåg: Sorry, det er ikke mye å hente her. Jeg vil også bare legge inn over dere som er her at jeg setter pris på en kommentar, statestikken til bloggen og antall kommentarer henger ikke på greip. Det må gjøres noe med, så kjente og ukjente; vær så snill å gi meg et hei i alle fall.

Julefreden har senket seg hos familien Arntsen, og det merkes med at vi har sett ett x antall filmer og bøker blir lest på rekke og ned. I tillegg går det mye mat ned på høykant, veldig ofte. Det eneste som forstyrrer er uværet som herjer rundt huset. Som en ekte værøyværing, eller nordlending, må jeg si noen ord om været. Dere faste lesere kan vel huske årets sommer? Hvor de fleste av mine poster handlet om været, på en eller annen måte. Men når vi ser på gradestokken og ser at temperaturen er lik som midt på sommeren er det noe som skurrer. Vi ligger ganske stabilt på rundt 7-8 grader. Nå ser vi resultater av vår forurensning, bare for å ha sagt det! Dette gir oss ikke en hvit jul, men heller en mørk og grå jul. Mye vind og mye regn. Er godt vi har det så koselig inne da. Her kommer noen bilder fra julen så langt (det ligger ikke i våre gener å være fotogene):

Maria henger på sin første juletrepynt som en Arntsen

Etter en liten ulykke knakk juletrefoten, dermed fikk vi et skjeivt juletre i år.

Her har du alle de unge (Ofte og Kaldestad) Arntsen samlet foran det skjeve juletre.

Og her har du den eldre generasjonen, gode og mette etter ribba.

Vi fikk plass til å gå rundt juletreet, også turte vi ikke i tilfelle det skulle tippe. Så da ble det julesanger midt på stuegulvet.

Så da vil jeg med dette ønske dere en fortsatt god jul fra vår koselige stue.

(jeg beklager at dette ikke ser så bra ut, men jeg orker ikke fikse på det i natt. Kanskje jeg gjør det i morra.)

Nå er det en form for hvit jul her, endelig! Riktig nok heller gradestokken over på pluss så vi kan forløpig bare kalle det en sklætt jul (for dere søringer: sludd/slaps jul). Men det kommer seg og vi venter i spenning. Jeg skulle gjerne tatt et bilde for å vise dere dette, men det er allerede helt mørkt ute. Klokka har ikke runda 15 enda, litt uvant for meg som tilbringer store deler av vinteren i sør. De siste dagene kan jeg ikke huske å ha sett noe til dagslyset egentlig, skyene, tåken og regnet har skygget for det lille vi kunne håpe på å få. Det har sin sjarm, men jeg merker at dagene er lange og hodet litt forvirra.

Andre ting som gjør adventstiden på Værøy spesiell er for eksempel at butikkene er helt tomme for melk, og andre ferskvarer. Vi frykter litt for kålrabien til pinnekjøttet, og fløten til multekremen. Også juleposten har latt vente på seg, men Posten garanterer oss at all julepost kommer før jul. All ære til dem. Så de har likesågodt chartra et helikopter, så i går var postkassa stappfull. For å si det sånn: mer respekt til Lufttransport enn til OVDS (fergeselskapet). Båten har ikke tatt turen ut på 4 dager nå, begrunnet i dårlig vær. Ærlig sak, men de trenger jo ikke å være frekke og ufyslige mot stakkars værfaste øyerter. Bare en liten utblåsning.

I dag kommer riktig nok båten med varer. Endelig. Så da kan vi springe på butikken kl.16.00 og sloss med resten av øya om hvem som får flest liter med melk og mest grønnsaker. Heltene på butikkene holder åpent til 20.00 og sikkert i morra også. Nå tenker jeg å gå tilbake til boka mi, Maskeblomst familien, som jeg har lånt av Maria. Først må jeg fortelle at vi var på kafe i dag, og da søsknene Arntsen forlot Maria (Erlends kone) i kafen ble det helt stille og alle snudde seg for å se på henne. Stakkars sørlendingen. Jeg innbiller meg at tankene og hviskingen var cirka slik: "Så ho ska feir jul mæ sjyen i år.." "Kem e da tru?" "Jau.. du veit.. e da ikkje kjerringa t han elstkaren t han Dagfinn?" "Da stem vel da ja.. men tbake t sklætten og ferga" Værøyværinger er noen fantastiske mennesker med stor interesse for andre. Og jeg passer nok inn der selv også.

Hva synes du egentlig om mitt hjemsted?
Av ren nysgjerrighet...

Jeg er stuck i Bodø, spister meg ligsågodt feit. Så slik ser jeg ut før julen har starta.. historien kommer under.

Så var det er faktum. Mine reiser kan ikke gå etter planen. Det går med alle andre i hele verden, minst 1 av 2 reiser går som de skal for de fleste. For meg viser det seg at jeg ikke kan fullføre en reise uten en stor forsinkelse, kansellering eller innstillingen. Denne reisen er uten unntak. Nå sitter jeg for andre kvelden i Bodø. Det hele startet så bra da flyene gikk når de skulle og jeg kom meg hit uten problemer. Men jeg merket det begynnte å skurre litt når pappa ville bestille helikopter billett, været er ikke til å stole på. Helikopteret var selvsagt fullt, toskete som vi er stolte vi på været og dreit i å bestille tidlig. Så da var det bare å satse på båten. Jeg var egentlig ganske så optimistisk der jeg tuslet rundt i byen for å fikse litt små ting. Jeg skulle jo hjem til kvelden.

På vei inn i ferga kjente jeg det knyttet seg i magen, bilen som nettopp hadde kjørt inn snudde og kom ut igjen. Mannen i signal gul og oransj dress kom bort til oss, "Vi e innjstilljt i dag". Jeg visste det, det hele var jo for godt til å være sant. Hva gjør man så? Regnet pøste ned og det eneste som fristet var å legge seg ned å dø. Det var ikke annet å gjøre enn å få tak i en taxi, sende Kristian tilbake med bagasjen og selv gå å kjøpe noe mat. Det hele lå ann til å bli en stusselig kveld med lengsel etter sofan og senga hjemme.

Vel tilbake i leiligheten til Caroline og Marius (tusen takk!!) tikket det inn et svar fra mine kjære adoptiv foreldre her i byen. De ville gjerne ha besøk. Hjertet lettet med en gang litt. Det var jo lenge siden sist. Så da slengte jeg inn grandiosan og gjorde meg klar for å dra på besøk. Kenneth kom å hentet meg, og Kristian slang seg med. Kvelden kunne ikke blitt bedre; fantastiske nordlendinger, stor gjestfrihet, fin leilighet, god julebrus, sjokolade, og katten Brutus. Det er ikke alltid så ille at det ikke er godt for noe er nok moralen i dette.

Nå ber, håper og krysser jeg alt jeg har for at det er plass på helikopteret i morra formiddag. For båten går nok ikke før jul, ser det ut til.

Her har dere noen sitater fra min uke, konklusjoner basert på et halvtårs studier i områder som interesserer meg mer eller mindre:

"Politikk og kristendom var de viktigste temaene i nyrealismen, noe som realismen ikke fokuserte altfor mye på. Denne forskjellen kom nok av hvordan samfunnet under periodene så ut, og de store omveltningene som kom i den tiden nyrealismen var. Det kom stadig nye impulser fra verden rundt."

"Jeg tror at stormaktene ble stormannsgale og levde under mottoet ”mye vil ha mer”, når de først så hvor mye makt de fikk klarte de ikke å stoppe. I tillegg økte den økonomiske levestandaren i hjemlandet på grunn av deres mange kolonier. "

"Når det gjelder kvinnesynet ser vi at muslimene stiller strengere krav til kvinnen enn jødene gjør, muslimske kvinner holdes mer igjen og hindres å være aktive i samfunnslivet. En jødisk kvinne er mer frigjort, mye på grunn av påvirkning fra den vestlige kulturen i lang tid. "

Nå sitter jeg på rommet vårt og nynner på Odd Nordstogas "Heim te mor", og sier meg enig. Nå lengter jeg hjem til mor. Hjem til et hus som er peisvarmt. Hjem til julemusikk på høytalerene. Hjem til senga mi. Hjem til en stressløs julefeiring. Jeg vil sitte i stua med fjernkontrollen i hånden og se på julefilmer med gode familiehistorier. Kanskje klage litt på Kristian som spiller piano eller Erlend som absolutt skal spille gitar. Hvis ikke ser jeg bare på tven uten lyd, en fin egenskap jeg har arvet av pappa. Riktig nok vil jeg stille litt sterkere i år når Maria er hjemme, hun vil nok holde eldstebror i ro. Pappa er på kjøkkenet og sysler med middagen, mens han synger "jeg er havren, hvem er du?" for fjortende gang. Og mamma rydder og leser i en bok, sånn litt om hverandre.

Jeg har lyst til å se ut av vinduet å se nordlys på himmelen over majesteiske fjell. Nordlys i lilla og grønn farger som danser over hele nattehimmelen. Se de mørke fjellene som danner en beskyttende mur rundt hele øya. Vakre fjell. Utenfor vinduet kjører det noen biler forbi, og det er viktig å følge med på hvem det er. Jeg gleder meg til fellesmåltid hvor alle i familien Arntsen strekker hals for å se hvem det kan være som er ute å går tur.

Jeg gleder meg til å gå en tur på kiosken, hvor julepynten er oppe og røkelsen ligger til salgs. Møte juleglade mennesker, som hver og en er som et familiemedlem. På en rar måte. På veien hjem titter jeg opp på himmelen, akkurat i krysset med bensinstasjonen, der ser jeg Orionsbelte helt klart. I mens nordlyset leker bak meg.

Jeg merker det: jeg trenger en jul nå, en jul uten en eneste skolebok, uten et eneste møte og uten 180 mennesker rundt meg. Jeg trenger å få tid til å savne alt dette, tid til å sette pris på det og tid til å lengte tilbake.
Jeg gleder meg til familie og venner, søvn og god tid, mat og drikke, Værøy og naturen. Om 14 dager er dette min virkelighet

Hva mer kan en ønske seg?

I løpet av den første tiden i advent har jeg funnet et nytt talent, som tydligvis har ligget skjult ganske lenge. Nemlig at jeg kan snu en pepperkake (en stor altså, sånn som er formet som en sky eller en blomst eller no) rundt inne i munnen min. Alle mulige veier. Og i tillegg synes folk jeg er morsom når jeg gjør det. ;)

Noen påstår at det er et bevis på at jeg er stor i kjeften!?

Kjetil Moi er min helt.
For en kar.