frk ofte arntsen

Her ser dere alle landene jeg har vært i løpet av livet mitt. Ikke så mange, men det var overraskende mye rødt på kartet. Landene er store, men jeg har jo ikke sett alt. Men jeg er jo ikke ferdig bereist enda, og i løpet av våren skal i vertfall Frankrike og Belgia på kartet. Så får vi se hva mer som dukker opp.

Men nå for tiden går tankene mer mot hva som skjer til høsten, hvor skal jeg reise da? Det er så mye å velge i, men jeg har ikke lyst til noe, egentlig. Venner skal ut til det store utlandet og alt jeg planlegger er å ta bussen noen timer nordover. Men hvis det er det jeg har lyst til kan det jo ikke være så galt, kan det vel? Voksne sier "Du må nyte å være ung. Hadde jeg vært ung i dag skulle jeg tatt flere år i utlandet." Men hva hvis ingenting frister?
Er det fordi jeg er feig? Lar jeg livet gå meg forbi?

Jeg har alltid vært heimkjær, likt meg best hjemme. Tanken har lenge vært at jeg rett etter vidergående skulle nordover, helst til Tromsø. Men nå har jo de planene blitt snudd opp ned, så mye forandres på få år. Betyr det at jeg aldri kommer til å flytte hjem igjen? Jeg håper og tror ikke det, men bare ikke akkurat nå. Jeg har så lyst, men mye av nettverk og engasjement bygges i løpet av de tre årene man går på videregående. Men ikke misforstå, hjerte ligger enda i nord. Og en gang kommer jeg tilbake. Vet bare ikke når.

Det å bli stor er rart, sånn på ordentlig, sånn at man må ta viktige valg. Valg som kommer med nye valg, som kommer med organisering. Som kan komme til å danne resten av livet. Det er skummelt. Og gøy. Men man må tenke så mye før man tar valget. Hva forventes? Hva vil du? Hvor vil du? Hva burde du? Hvem forventer hva? Til slutt blir det sånn at jeg ikke gidder å ta valgene, folk kan prate og sjekke ut så mye de vil. Jeg orker ikke ta det store valget nå. Satser på at det jeg tror jeg skal er bra.

Jeg har sånn passelig planene klare for neste år, men er de rett eller burde jeg gjøre noe annet?

I dag vil jeg dedikere en post til en veldig god person som i mange år nå har betydd mye for meg. Det hele startet på leir på Rivermont i Harstad. På første dør i internatgangen hang det et skilt hvor det sto noe som "Her bor: Fjortis-Queen, Fjortis-Princess og...". Bubbel Babez hadde inntatt leiren, og det gav oss en opplevelse vi aldri har glemt. De møtte opp på møte med englevinger og hjertehorn, underholdningskvelden var preget av Britney og hjertesorg. Hadde jeg hatt scanner skulle jeg vist dere noen bilder av dette. Denne gjengen, og da spesielt postens utvalgte, ble fort helter og forbilder blant Værøyjentene.

Sommeren etter var det festival og denne jenta, som jeg kan for dere som ikke kjenner en tidlig Maren si hvem er, møtte opp med englevinger og a big crush on Christian. Dette resulterte seff i knuste hjerter og triste kjærlighetssanger. Men sterke kvinner kommer seg alltid på føttene igjen.

Og nå etter 2 år sammen på Drottningborg må jeg bare si at bedre jente skal du lete lenge etter. Maren er en jente som du blir glad i fort, med de søte store øynene og den nordnorske sjarmen. Hun er nok den mest impulsive jenta jeg vet om, enten det gjelder reiser, framtidsplaner, utdanning eller investeringer. Og hun lykkes i det meste. Hun går virkelig inn for ting hun tror på. Skolen er kanskje ikke alltid noe hun tror på, det har jo ført til mange smil og "typisk maren". For Maren leser sjeldent, hun tar de store skippertakene når hun må, men lesing over tid er bortkastet tid. Likevel går det som oftest bra og hun imponerer støtt.

Nå bor Maren i Oslo, og guttene her mener hun er blitt lekker. Hun er jo nydelig. Mellom fjortisrosaklærne og den stilfulle Oslo-Maren har vi Borgen-Maren. Få har vel dratt dassemoten så langt som Maren. Den røde pysjbuksa og Dolly Dimpels tskjorta var standar, rett-opp-av-senga-hår det samme. Kanskje ikke så rart når man dro søvnen så langt man kunne på morgenen.

Maren er den jenta som jeg kan ha den morsomste internhumor sammen med, hun får meg til å le og har lært meg mange ting i livet. Som det å ta ting litt med ro, for det går jo alltid bra. Vi har brukt mange lange kvelder på Skagerrak med snakk om stort og smått, når vi først starter skal det mye til for å stoppe. I vertfall med den døgnrytmen som spesielt Maren er kjent for, som jeg i senere tid har tatt over. Det å ha en nordlending med ganske så samme bakgrunn, venner, opplevelser og lynne i en verden full av søringer har vært veldig godt for meg disse årene. Og jeg er evig takknemmlig for at jeg vet at jeg og Maren alltid vil holde kontakt, selv om møtene kan bli sjeldne og kontakten skranter litt fra begge sider.

Noen spesielle ting jeg vil takke Maren for:
- for den beste gaven jeg noen gang har fått, nemlig de nydelige hånd malte tallerkenene jeg fikk i 1.klasse.
- for den kule Hummel-jakka som jeg liker å bruke
- for nynorskordboka som jeg har fått mye bruk for i Livs norsktimer
- for at du ville treffe oss i oslo
- for at du fortsatt liker meg selv om jeg er "så opptatt politiker" som måtte gjøre andre ting da vi skulle treffes
- for de 100 kronene du satte inn på kontoen min her om dagen
- for at du bare er deg selv og at jeg alltid kan vite at du er der

Jeg hadde noen nyttårsforsetter, eller det vil si jeg kalte dem det. Jeg vet ikke helt hvor seriøst jeg selv tok dem. Uansett så har jeg brudd dem allerede, og det flere ganger enn jeg har gjort det samme før. Det ene var nemlig å ikke se på noen typiske jentefilmer, slike romantiske søtsuppe greier. Og heller ikke høre på slik fjortis kjærlighetsmusikk. Siden nyttår har jeg sett flere jentefilmer enn jeg har gjort de siste 2,5 årene til sammen og boyband står fryktelig ofte på her. Ikke alltid det er min feil da.

Hvorfor jeg hadde disse forsettene vet jeg ikke helt. Kanskje fordi jeg ville unngå å bli påvirket. Kanskje fordi jeg ville bruke tiden min på å tenke på andre ting. For uansett hvor mye man nekter, og uansett hvor ofte man overbeviser seg selv om at man ikke tenker på temaet som går igjen i disse filmene og sangene så er det nettopp det man gjør. Vi er opptatt av det. Og med "det" mener jeg gutt-jente forhold, det motsatte kjønn og dets ofte umulig natur. Jeg skal nå innrømme det: jeg bruker mye tid på å tenke på dette, og vi bruker veldig mye tid på å snakke om dette. Og det vet jeg at du gjør også, uansett hvor mye du nekter eller pakker det inn i "jeg snakker bare om andres kjærlighetsliv, for i mitt skjer det jo ingenting uansett..". Du er opptatt av det! Og det gjør jo ingenting, for det er en utrolig stor del og ikke minst en naturlig del av vårt liv. Og vil alltid være det. Selv om kanskje ungdomsårene er spesielt preget av dette. Vi spinner tankene rundt den ene personen etter den andre, og funderer på "hvem er den rette?" "hvorfor liker han henne?" "hvorfor er han ikke forelska i meg?" "er han forelska i MEG!?!?!" og diverse andre liknende problemstillinger. Og vi liker å snakke om det. Vi liker å drømme. Vi liker å lage par. Vi liker å håpe på den store kjærligheten. Så la oss gjøre det, til en viss grad.

Vi synes det er litt flaut å innrømme det. For vi er jo så opptatt med mange andre ting. Viktigere ting. Selv om alle egentlig går rundt å tenker på akkurat det samme...

Jeg sier ikke at det sundt å ha fokuset rettet mot dette hele tiden, at man skal sluke alt som er romantisk og om det motsatte kjønn rått. For det er mange ting som kan være viktigere, og ofte er det ikke alltid rett å snakke om det. For forelskelsen kommer når den kommer, og det er ikke verdt å pushe den. Og det er bra å bruke tiden man har til noe som kan bety noe, ikke bare sitte å tenke på HAN eller HENNE 24/7. Poenget er bare: Jeg vet at vi tenker på det, og jeg vet at vi snakker om det. Så vi kan liksågodt slutte å late som at vi ikke gjør det? Hvis du skjønner...? ;)

Her ser dere han i full sving på havet, desverre har det blitt lite av det i år. Men uansett så blir han 46 år i dag og jeg vil bare gratulere han veldig med dagen.
Kjipt at jeg ikke er hjemme for å feire. Kjenner du pappa (eller ikke..) kan du legge igjen en hilsen. :)

Da var det siste kvelden hjemme denne julen. Jeg merker at det stikker litt, er ikke helt klar for å ta fatt på det nye året. Har bare lyst til å være hjemme. Med prøvene på avstand, og eksamen enda lengre borte. Og valget for neste år trenger ikke å taes på en stund. Ingen reiser å planlegge. Ingen møter å gå på. Ingen praktiske ting å ta hånd om. Skulle ønske jeg bare kunne sitte i denne sofan leeeenge, sitte her til jeg er helt klar. Bare bli her til alt har ordnet seg. Og når jeg er lei av å sitte her kan jeg bare ta meg en tur ut, treffe gammle kjente og kose meg i ekte værøyselskap.

Men det går jo ikke, jeg må gå videre med livet mitt. Kan ikke bare sitte å vente på at alt skal komme til meg, desverre. Jeg tror egentlig ikke jeg er den eneste som synes ting kan gå litt for fort, og skulle ønske at det som er godt kan vare litt lengre. Heldigvis kan jeg glede meg til å komme hjem igjen, til påske. Og en lang sommer. Og da er det verste dette året over, og kanskje det som blir det beste. Både godt og trist, på samme tid.