frk ofte arntsen

Jeg sitter her å tenker litt på hva det er som driver mennesker. Ulike mennesker i ulike oppgaver. Hva er det som gjør at vi velger å satse på noe? At vi gjør de store valgene vi tar? Og hva gjør at vi tar de små valgene og skrittene i den retningen vi gjør. Hva motiverer oss?

På Brat Camp på tv ser vi ungdommer som er ufyselige mot sine foreldre og nærmeste. De drives av sinne, skuffelse, lav selvtillit og vonde tanker. Men har så lenge klart å skjule det bak en fasade av tøffhet, opprør og hat.

Andre motiveres av misunnelse, sjalusi og jantelov. De vil ikke la andre mennesker lykkes i livet, er ikke alltid disse motivene ligger åpne, men det er ikke vanskelig å avdekke dem. Man oppdager fort at noen drives av andre motiver enn det de vil gi inntrykk av.

Andre drives av ren og skjær godhet, kjærlighet og glede. De motiveres av at det vil gjøre andre glade og appluderer frem alle andre. Idealisme og rettferdighet er sterke drivkrefter hos disse. De lever et selvoppofrende liv, og drives frem av å kunne gjøre en forskjell.

Er det virkelig slik, at vi er en av disse to? At vi drives av rene onde eller gode motiver. Nei, det kan det ikke være. Mennesker er et komplekst vesen, med ufattelig mange skjulte sider. De kan til og med være skjulte for oss selv. Jeg vet bare med meg selv at selv om jeg ønsker at mine motiver skal være gode, ligger det ofte noen egoistiske tanker bak. Kan jeg på ett eller annet vis få noe ut av det selv? For å stille meg selv i et bedre lys må jeg jo si at det er ting som gjøres for å glede andre, ting jeg tror kan utgjøre en forandring til det bedre for andre. Men, samtidig, får ikke det meg til å føle meg bedre? Kanskje bare det er en positiv konsekvens. Inni mellom drives jeg av forpliktelse, jeg vet jeg må og derfor gjør jeg. Eller forventninger fra andre, jeg vet de synes jeg burde gjøre det så jeg gjør det. Likevel velger jeg å tro at jeg har noe grunnleggende godt i meg, noe som får meg til å velge det som er riktig og som kan tilføre andre og meg selv noe godt. Ikke fordi jeg er bare god, men fordi jeg har litt av alt i meg og har valgt å la det gode være viktigst i meg.

Hva tenker du?