frk ofte arntsen

Jeg er litt sånn rar for tiden.
Gleder meg. Gruer meg.
Litt klar. Ikke klar.
Litt glad. Litt trist.
Modig. Redd.
Teit. Kul.


En lang epoke av mitt liv er på mot slutten. Om en uke er min tid som elev på Drottningborg over. Her har jeg gått i 3 år, 3 år som har vært lange og korte på samme tid. Tre utfordrende, men fantastiske år. Nå skal jeg ikke skrive en post om alt som er gjort for siste gang, og komme med klisje på klijse. Da vet jeg om noen borgenfolk som blir litt frustrerte. Men sant er det uansett. Vi har hatt vår siste vanlige skoledag på Borgen, vi har ikke flere mørke høstkvelder foran tven med gode venninner på et internat, vi har spist vår siste grøt på lørdagsformiddag.. vi tenkte ikke over det når vi satt der, omgitt av de som har vært våre aller nærmeste disse åra, vi gjorde alt som før. Automatisk. Og nå er det snart over.

Det er med blandende følelser at jeg slutter her. Jeg tror det gjelder de fleste av oss. Mange av oss har hatt perioder hvor vi bare overlevde på tanken om at vi en gang kom ut fra isolasjonen her, men når den tiden nærmer seg er det ikke så gøy lengre. Vi har vel ikke alltid sett alt vi hadde. De vennene jeg har fått her vil jeg aldri glemme. Alle råneturene, all henginga på gangen, latterkrampene, de gode pratene sent på kvelden, alle klemmene, alle de sosiale måtene vi øvde på prøver til og hvor digg det var å ha en venn for en hver anledning rett utenfor døra. Vi har levd sammen, gjennom tykt og tynnt har vi stått. Og nå når det er slutt håper jeg bare at jeg har fått gitt tilbake litt av det jeg har fått.



Jeg er klar for å komme meg videre. Klar for nye opplevelser og nye folk. Gleder meg til å ta fatt på det som ligger foran. Likevel merker jeg at klumpen i halsen dukker opp med tanken på å kjøre ned borgenbakken for siste gang. At snart så kan jeg ikke henge med jentene på samme måte som før, bare henge. Nå må det planlegges. Klumpen vokser når jeg tenker over alle jeg kommer til å savne, og alle jeg er redd for at jeg skal miste kontakten med. Heldigvis har vi Facebook.



Som du ser er alt blanda, jeg vet ikke hva jeg føler egentlig. Jeg vil, men vil ikke alikavel...