frk ofte arntsen

Jeg var hos frisøren her om dagen. Der oppsto det kommunikasjonsproblemer og jeg kom ut med lugg. Hel lugg. Ikke skrålugg, slik som jeg pleier. Det var litt av et sjokk skal jeg si det. Ikke planlagt, men den var der. Jeg ser ut som Matilda fra filmatiseringen av Roald Dahls bok med samme navn. Tilvenningsprossesen er i gang, men jeg føler det vil ta litt tid.. men slik ser jeg i alle fall ut:

Tusen takk til verdens beste mamma!
Uten deg hadde det ikke gått bra!

Jeg har lovet mange en oppdatering her. Men det er ikke alltid like lett å finne noe å skrive om, når jeg spør folk svarer de bare "skriv det du tenker på". Så jeg skal gjøre det nå. Det blir neppe morsomt, eller underholdene.. men det er like greit for meg å få ned noen tanker. Så kan du lese hvis du vil.. ;)

For tiden gruer jeg meg. Du har vel gjort det noen ganger du også? Kjent klumpen i mangen, og du vet det kommer noe du ikke vil gjøre, men som du bare må. Du har ikke lyst i det hele tatt, og lite kan gjøre det bedre. Jeg gruer meg nå. Det er egentlig ikke noe poeng i å grue og bekymre seg, jeg skal verken "føde, gifte meg eller noe annet som er levende" som pappa sa. Det er en død ting, en teit ting. Men som har vokst seg litt for stor for meg. Og jeg klarer ikke helt få kontroll over det. Jeg er typen som skal ha kontroll på ting. Fikse ting lissom. Ikke være den som ikke får det til, som trenger hjelp for å greie det.

Og som sagt er det ikke verdens undergang hvis det ikke går strålende. Jeg overlever det. "Det er et praktisk problem bare", som pappa også sa. Jeg klarer å overbevise meg selv om det noen minutter. Så kommer klumpen tilbake, og inni mellom tårene. Jeg liker det ikke, det er ikke noe gøy. Like fullt må det gjennomføres.

Det er vanskelig å være rasjonell når frykten får ta over på denne måten, man klarer ikke å forholde seg realistisk til utfordringen. Men en dag er det over, og da har det gått enten bra eller dårlig. Uansett er det over.

Uansett: "Love is always on my side" som David Andre Østby synger :) En trøst i vertfall!