frk ofte arntsen

I dag på rema 1000 så jeg noe jeg ikke likte. Jula har starta. 10.oktober er det julemarsipan i butikkene, med slagordet "mens vi venter". Det er uakseptabelt fordi:

- det gir oss en falsk følelse av at det snart er ferie
- det gir oss en falsk julestemning
- det gjør oss stressa for alle julegavene som ikke er kjøpt

(jeg tok nesten et likt bilde, men gadd ikke å legge det inn på datan. Dette er uansett synet i det fleste butikker i dag)

Og mange andre mye bedre grunner, som feks at julen blir gjort om til en kommersiell greie hvor alt handler om hvem som klarer å tjene mest på. Vi skal kjøpe mer og mer. Materalismen er på vei til å ta over en høytid som i bunnen handler om vår redning, men også om familie og venner. Om det å ha mennesker som bryr seg om deg rundt seg. Fokuset før en jul burde ikke være på hvor mye vi kan og skal kjøpe og spise, men hvordan vi kan gi mennesker rundt oss en bedre hverdag. Hvordan gi dem jula de aldri glemmer? Det kan vi tenke på fram mot juletiden. Ikke spis julemarsipan før 1.desember!

Da var ferien over og jeg skal tilbake til Oslo. Jeg er redd jeg har blitt litt by jente. Redd for at jeg har blitt bitt av rastløsheten i hovedstaden. For det har vært en lang ferie, ikke kort slik den pleier. En veldig fin ferie altså. Koselig å være hjemme, være med familien og treffe gammle kjente. Likevel har de siste dagene (merk helga) vært altfor lang. Jeg er blitt vant til å ha tilbud, muligheter og liv rundt meg. Ikke dermed sagt at jeg utnytter det alltid, men det er der. Som et sikkerhetsnett mot kjedelige kvelder.

Noen vil si at det er bra å slappe av, koble ut og bare nyte stillheten. Det er det. Engang i blant. For en kort periode kanskje, eller en lengre om det er det du føler for. Men da må man klare å legge ting fra seg der de hører hjemme, ikke dra de med seg inn i stillheten. Der bomma jeg denne ferien. Rastløsheten i meg har vært til å ta og føle på. Mangel på valgmuligheter har gjort med smågal. Derfor en stor takk til alle som har gjort sitt for å underholde meg på facebook og msn denne uka. I love you!


Jeg elsker øya mi. Folka og naturen. Men nå er det nok for denne gangen. Jeg vil tilbake til en hektisk jobb, god skole, kjappe kaffe mocca på en kafe, tv-kvelder i leiligheten, nye ansikter hver morra på vei til skolen, og alle de fantastiske folka som gjør oslo til the place to be denne høsten.

I går kunne jeg klare alt. Mestringsfølelsen var på topp. Alle utfordringer ble møtt med glede og pågangsmot. Sola skinte litt, og når den ikke gjorde det var det bare koselig med litt regn. Folkene på butikken smilte og sa hei. Alle vennene mine hadde det bra. De var fornøyde. Og om de ikke var det skulle jeg nok klart å kommet med et bra svar og en fin oppmuntringstale. Humoren var på topp, de morsomme kommentarene kom lett.

I dag er alt feil. Noen sier jeg må ha stått opp på feil fot. Kanskje det. Uansett blir alle utfordringer for store. Bekymringene tar overhånd. Menneskene på butikken er vanskelige å forholde seg til. Bilen dauer, og mobilen går tom for batteri. Mamma vil vaske hele huset. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe. Facebook og MSN er stille. Alle har sikkert planer i kveld. Untatt meg da. Like greit egentlig for jeg ser ikke ut i dag. Kroppen er rastløs, og det er umuiig å finne en god sittestilling. Ute er det kaldt og grått.

Antagelgvis var folka på butikken helt like i dag som i går. Mest sannsynlig skjer det akkurat like mye på Facebook. Tipper jeg ser helt lik ut nå som for et døgn siden. Forandringen er nok mer i meg selv enn på det ytre. Det er sånn livet er. Det svinger, og vi må bare følge med. Ingen dager er like. Vi har ikke fått en garanti for at alle skal være gode heller. Da er det greit å ha et holdepunkt uten for oss selv, som aldri forandres. Han er som han er, for alltid. Og det er ikke farlig å ha en dårlig dag heller. Det handler om å ta det med en klype salt, og tenke framover. Vi må ta oss tid til å tenke, til å få ut litt gørr, uten å ødelegge for andre riktig nok. Morradagen vil bli helt anderledes igjen, kanskje en blanding av i går og i dag? Uansett, vi har all grunn til å glede oss.

En setning som har fått meg til å tenke. En setning som har blitt til en bønn. En bønn om at mitt hjerte må briste for det som Hans hjerte brister for. At mine øyne må se dem som trenger det. At mitt hjerte er varmt, og mine armer åpne.

jeg tror Hans hjerte brister for hvert et menneske som må legge seg sulten, for alle som ikke har et hjem å gå til og for hver et barn som gruer seg til å gå på skolen. Det revner når han ser alle som lever under sitt eget eller andres rusmisbruk, når unge føler de ikke mestrer livet fordi kravene er for høye og for hver som går rundt og føler at de ikke er bra nok.

Jeg tror på en Gud som vil at mennesker skal si ja til han. Men jeg tror like mye på en Gud som elsker hele mennesket, som bryr seg om hvordan vi har det der vi er nå. En Gud som engasjerers av hva som skjer i samfunnet vårt. Jeg tror Hans hjerte brister når Han ser hvordan vi behandler hverandre. At vi aksepterer at noen er fattige. At vi tar livet til tusenvis av Hans elskede, før de fikk satt beina på denne jorden. Samfunnet har tatt menneskets verdi i sin egen hånd og deler ut etter hva vi mener noen fortjener. Vi har mistet troen på at et menneske har verdi i seg selv, gitt av Han. I stedet tror vi på våre egene egenskaper, måler verdien i hva vi kan oppnå og tilføre samfunnet.

Hans hjerte må briste når han ser vår likegyldighet. Når Han ser at vi har blitt vant til at urettferdighet finner sted. At vi forvalter det som ligger Hans hjerte nærmest på en dårlig måte. Vi som har valgt å leve sammen med Han har et ansvar. Våre hjerter er en del av Hans hjerte. Når Hans hjerte brister skal vårt gjøre det samme. Han elsker hele oss, vi plikter å ta vare på hele mennesket der hvor vi er. Hans engasjement ligger ikke bare frelse, det er plass til så mye mer i Hans hjerte.

...break my heart for what breaks yours.....