frk ofte arntsen

Bare ta en pause. Bare vite at akkurat nå kan du ikke gjøre noe som helst. Bare la deg selv være akkurat der. Som når du setter deg på et tog og vet at du har en time. En time til bare se ut vinduet. Bare være der. Ingenting du kan gjøre. Du setter alt på pause. Lar livet suse forbi faktisk. I bare en time lar du ting bare være som de er. Betrakter de fra utsiden. Du lar Moss være Moss. Du kjenner ingen i Moss uansett, tror du.

Lengre pauser er litt vanskeligere. Men du så fantastiske. Som når du drar to uker til et sted hvor ingen kan nå deg. Hvor det ikke er mail. Ikke kjære Facebook. Hvor du bare kan være til. Leve i nuet. Vite at jobben er hjemme. At oppgavene ikke kan gjøres nå. Du kan ikke gi noen svar på forespørsler. Eller på de store spørsmålene i livet. Må jeg ikke tenke litt på det da? Tenke over ting. Sånn at man er klar til å komme tilbake? At alt er på stell. I hvertfall i hodet ditt. Og der blir pausen gjort om til play. Pausen du trengte ble kort. For kort. Så da prøver du på nytt, setter på pause. Bare glemme. Til og med fortrenge om det trengs. Du tar hver dag som den kommer der. Lar pausen planlegge for deg. Du bare er der.

Det trengs inni mellom. En pause trengs. Ikke bare fra alle oppgaver og gjøremål. Men fra tanker. Fra avgjørelser som skal definere livet ditt. Fra tanker som er litt for store. De forsvinner ikke, de er der etter pausen. Det er derfor pausen er så viktig. For å klarne opp. Gi andre tanker. Eller bare ikke gi noen tanker i det hele tatt. Bare noen dyrebare minutter til å bare være der. Se ut av vinduet. Smile til barnefamilien på vei til bestemor. Eller ikke det en gang. Bare være der. La tanken hoppe fra det ene til det andre. Men ikke gruble over noe. Ikke veie for eller mot. Bare hoppe fra tanke til tanke. Åker til åker. Tre til tre. Og du vet at du må være klar når det kommer. Derfor tar du en pause. Og du vet at det bare er en pause.

Så er du klar for play når toget er ved din stasjon. Klar for å ta del igjen. Eller ikke.