frk ofte arntsen

Det er når våren kommer at det er ekstra fint å være i Oslo. Å gå i t-skjorte i gatene. Se på smilende mennesker. Titte litt på de våryre ungdommene, som alle er det samme for øye. Den ene. Gå med solbriller. Ligge på ryggen i en park og le høyt. Spise flere is hver dag, sammen med vidt forskjellige mennesker. Som alle endelig har kommet ut av vinterhiet.

Det er på våren det er ekstra fint å være hjemme også. Kanskje enda bedre enn i Oslo. Det er på våren øyfolket skjønner at vinteren er over og at nå kommer sola til å skinne helt til august. Og ikke bare noen timer, men faktisk hele døgnet. Det er nå benkene utenfor butikken fylles av latter og samtaler. De voksne tar en kaffe og barna får mast seg til en soft is. For soft is salget starter på våren. Det er på denne tiden rullgardinen får tilbake sin nytte, for når du legger deg er det lyst. Du kan se litt rosa himmel bak fjellet, og tenker ”i kveld er det nok fint i Nordlandshagen.” Du våkner til måkeskrik utenfor, og når rullgardinen er oppe ser du sol på blåhimmel. Barn som sykler langsveien, gjerne med redningsvesten på. Huset til Frode er klart for et lag med maling. Det ser så varmt ut, men vinden lurer rundt hjørnet. Så om våren beholder man klærne på på Værøy. Hvis man da ikke sitter i ly ved en husvegg, i godt lag. Eller kanskje bak en stein på Slettstranda. Mamma og pappa tar i hvertfall helgefrokosten på plattingen. Før pappa tar turen ut for å sette gangva og mamma tar fram boken sin. Personlig tar jeg med meg teppet ut, hun velger bikinien. Det er nå det plutselig kan komme litt snø igjen, bare for å minne oss om det som har vært og for å gjøre oss enda mer glade når solen kommer og tar den vekk. Snart kommer lastebilene til å kjøre fram og tilbake med planet fult av tørrfisk. Lukten spre seg og ungdommen jobber hardt. Optimismen er på topp og hele øya vibrerer av forventningen til sommeren. Da blir det pund sand, da blir det Sjyrock og da blir det hundrevis av feriegjester. Og alle skal bli tatt i mot like godt, riktig nok etter at de har fått kjent på følelsen av at alle vet de er ”fremmede” og ikke hører til her. Følelsen forsvinner like fort som den kom da alle omfavner dem og gir dem dager de ikke kan glemme. Øya kan ikke glemmes, så enkelt er det.

Det er på denne tiden man skulle vært hjemme, det kjennes på kroppen..