frk ofte arntsen

Noen venner er så behagelige. Alle venner er gode å ha, kan ikke være foruten noen av dem. Men noen venner er behagelige. Du kjenner de så godt at man ikke trenger å gjøre så mye. Trenger ikke være morsom. Trenger ikke tenke på hvor kleint det er å være stille. Vi kan se på noe skikkelig dårlig på tv uten at man har behov for å kommentere hvor dårlig det er. I frykt for at den andre skal tro du liker det. Begge to synes det er greit å bare slækk´n foran Ungkaren eller amerikanske morsomheter av dårlig kvalitet. Venner som er som familie. Hvor det ikke er nødvendig å ta på seg maska hvis det ikke funker lengre. Hvor det er greit å være litt frustrert. Eller ikke ha en mening om alt som blir gjort. Fordi de kjenner deg, og du kjenner dem.

Så kan den gode samtalen starte. Plutselig. Helt uten grunn. Midt under SisterSister kommer den. Og den handler om alt og ingenting. Men vi er skjønt enige, eller litt uenige. Det er det samme. For samtalen er god og begge har ventet på at den skulle komme. Er jo en evighet siden sist. Er det seint blir man dyp i senga. Andre ganger er det en god nordnorsk prat. Eller det er på en sofa i Oslo sentrum. Familiefølelsen er der. Og du veit at det meste er greit. Det er behagelig. Trygt. Du kan være deg selv. Og ordet familie blir utvidet til å romme mer enn før.