frk ofte arntsen

Et sikkert tegn på at sommeren nærmer seg er at kalenderen fylles opp av avslutninger. Jenter i bunad med en rose i hånden sees daglig. Statusen på facebook melder at noen er ferdig utdannet. Andre blogger om tårevåte avskjed på en folkehøgskole. Selv har jeg vært på en tre dages lang avslutningstur med bibelskolen. Og nå er jeg utslitt. Tre dager med en konstant sentimental klump i magen, tårer som ligger klare og stadige "hvorfor gjorde vi ikke dette før" og "hvorfor er vi så dårlig kjent" opplevelser.

Jeg har hatt noen slike dager før, tre år på internatskole gjør meg til en viss grad herdet. Men om jeg tørr påstå det så er det noe spesielt med bibelskole. Et år hvor du får undervisning, har samtaler og deler tanker om det som er viktigst for deg. En ikke altfor stor gjeng som deler tro og tvil. Deler liv. Tar tak i de vanskelige kampene. Bearbeider. Seierer. Og støtter hverandre gjennom det hele. Disse menneskene vet noe om deg som ikke så mange andre vet. De har sett selv det du ikke har sagt. For når du i ett år lever så nært på Gud kommer man automatisk nært på menneskene som lever rundt deg. Om du vil eller ikke.

Det er mye å se tilbake på, og kanskje mer å se fram til. Det har vært flere brannfakler, spennende diskusjoner om temaer hvor vi ser overraskende forskjellig på saken og lander på at vi er enige om det viktigste. Det som alt bygger på. Vi har lært oss hvilken knapper som skal trykkes på hos hverandre, hvis vi vil provosere eller få fram det beste og verste i den enkelte. Det har vist seg å være mulig å bli close uten å dele interesser. At det er mulig for en med minimalt kunnskap om musikk å være i samme gjeng som en som drømmer om en karriere innenfor akkurat musikk. At stil og det ytre ikke trenger å ha noe å si. For du og du for en variert gjeng vi har vært på utsiden. Vi har lært oss å se verdien i de ulike sidene i mennesker. Ja, vi har til og med jublet over en meget detaljert og grundig vaskeoppgave. Bare fordi vi elsker utviklingen til oppdragsgiver. Og vet hvor lite sannsynlig at dette hadde skjedd for syv måneder siden. Tenk å ha en vaskeekspert som tidligere klassekamerat. Til og med uvaner og rare lyder er blitt ting vi setter pris på. Det er jo så søtt. Vi har fått en felles humor. Et felles språk. Tradisjoner. Minner.

Nå sitter vi igjen med klumpen i magen og er litt smånervøse for å face verden. Den virkelige verden. Uten hverandre. Vi vet vi har gått i klasse med mennesker som kommer til å bidra til å forandre den. Forandre hjemstedet sitt. Forandre nasjoner til og med. Hver og en kommer til å forandre menneskers liv. Det er potensiale i denne gjengen. Det er store drømmer. Og det er tro til å flytte fjell. Så det er bare å gjøre deg klar, FBO 07/08 er ute av klasserommet! :)