frk ofte arntsen

Her kommer en innrømmelse fra meg. Jeg slipper rett og slett ut litt av jenta i meg. Ja, jeg er skikkelig jente. På innsiden i hvertfall. Det er mange ting som får meg mo i knærna og drar fram det litt fårete smilet. Hvis man kan kalle det fårete. Du veit det smilet en jente får når det kribler i magen. Når noe er romantisk. Det litt drømmende blikket er kanskje mer rett å si.

I dag skal jeg gi dere to ting som gjør dette med meg. To ting som kan være litt flaut å innrømme, det er to ting blant mange.

Den første tingen som gjør meg til litt gelé er norske ballader. En mann, gjerne med dialekt, synger en kjærlighetssang til sin ene. Det er helt fantastisk! Jeg elsker det! En favoritt er selvfølgelig "Den finaste eg veit" med Hellbillies. Å guri malla sier jeg bare..

Den andre tingen er country ballader. Det drømmende smilet kommer fort når feks Garth Brooks synger en lovesong med country-knekken på stemmen, et godt eksempel er "Unanswered Prayers". Det er ikke like virkningsfullt som det første, men funker veldig bra. Har nok litt med min fortid som bygdejente å gjøre.

Vel, da har min framtidige mann, som kanskje titter innom bloggen min engang noen gode tips for å få meg i rett stemning. Og dere andre også forsåvidt, om dere får behov for å påkalle dette smilet hos meg.

Denne posten krever forresten noen kommentarer!

"Men når dyna varmar kring oss båe to
i mørke natta,
ska eg kviske i øyra ditt og svara på
koffår du æ den finast eg veit."