frk ofte arntsen

Inni mellom får man følelsen av at noen tror at det bare er å trykke på en knapp så ordner det meste seg. At det er enkelt. Trykk på en knapp så er framtidsplanene i boks. Trykk på en knapp så blir en brutt relasjon gjenopprettet. Et tapt håp gitt tilbake. Et negativt ords makt forsvinner. Trykk på en knapp og bitterheten slipper taket. Skuffelsen blir snudd til forventning. Trykk på en knapp og klumpen i magen forsvinner.

De velmenende "det er jo bare å.." rådene kommer som perler på en snor. Du smiler og sier med godt skjult sarkasme "ja, det er sant. det hadde jeg ikke tenkt på". De tror de har tent lyset over deg nå. Og kanskje satte det deg på rett spor. Men du vet at det ikke alltid bare er. Du klarer ikke å ordne alt før du legger deg i kveld. Du vet at det trengs mer enn bare en liten oppmuntring før du har mot til å ta tak. At det til og med ikke alltid handler om deg. Du kan ikke fikse alt alene. Noen ganger må noen andre gå deg i møte.

Det er lett å glemme andres prosesser. Komme med de lette løsningene når det eneste som kan hjelpe er og la det ligge litt. I hvertfall ikke prøve og bringe inn nye elementer. Jeg sier ikke at vi ikke skal forsøke å hjelpe hverandre videre. Gi håp og vise kjærlighet. Jeg sier bare at det ikke alltid er å trykke på en knapp så er det over. At en brutt relasjon trenger tid og innsats for å helbredes. At noen drømmer må kjempes for. Hardt og lenge. En skuffelse går ikke over på et blunk. Og klumpen i magen ikke bare oppløses på kommando.

Det handler om å ta et skritt om gangen.
Og det handler om å ha noen og gå skrittet med.