frk ofte arntsen

I dag har jeg vært på jobb. På jentekontoret. Det har vært et jentekontor lenge, men i dag fikk vi endelig dekorert det slikt det er ment å være. Det kan du se på bildene. Jeg startet dagen med å sette på Klem FM, for å ikke bli et rutinemenneske og alltid høre på Politisk kvarter når jeg kommer på jobb. Og det fikk meg i stemning kan du si. For det var nemlig Maria Arradondo med Just a little heartache som ble spilt. Så skrev jeg en beskjed på en rosa hjerte post-it. Nå var jeg klar for å gjøre en innsats for fedrelandet. Kjekkas bilder av Kjell Magne ble oppdaget, og hengt på veggen. Ja, dette var faktisk jobben min i dag. Jeg skrev selvsagt noen politiske saker også. Hva tar du meg for lissom..

På tross av dette har humøret vært dalende i dag. Er sikkert ikke så rart. Jeg blir lett emosjonell når jeg er sliten. Og det er heller ikke så rart at jeg er litt sliten etter en bra og hektisk helg på Ufestivalen. Så det var deilig å kunne fordype seg i noe som ikke handlet om meg og mine tanker. Selv om en eller annen sang på Klem FM er mer enn nok for å sette i gang tankerekker som ble for lange til at jeg fikk gjort noe. Så jeg slo av radioen. Slik at ikke det dårlige humøret mitt ble enda verre



Heldigvis kom Hilde på kontoret etterhvert. Det er hun jeg deler jentekontoret med. Og da klokken nærmet seg arbeidsdagslutt gikk vi igang med å fikse litt. Hilde investerte i litt nødvendighetsgoder, som hårspary, håndkrem, neglelakkfjerner og neglefil. I tillegg til nødmascaren og kronen som vi allerede har. Jeg fant fram det rosapapiret som bare Unni bruker en gang i blant og da var vi i gang. Det ble en rosahylle til alt som et jentekontor må ha. Vi lagde bokser til "diverse brosjyrer" og "plastmapper". Og jeg fikk en egen boks til alt rotet mitt, Hilde er den ryddige av oss. Og sist, men ikke minst: Vi fikk eget brevark! Med monogram og påskriften "En viktig beskjed fra Hilde og/eller Ingvild". Selvfølgelig på rosa ark. Det kan du se på bildene. Og Klem FM sto på under hele denne seansen. Jeg slo på igjen en gang etter lunsj. Der har de mest jentemusikk skjønner du. Så nå er det bare å komme på besøk! Du kan sitte i kroken og lese i et av bladene som ligger på "venterommet" på kontoret vårt. Velkommen skal du være!

På dager som denne har Oslo lite å by på. I hvertfall for oss nyankommede. Jeg har lyst til å se store bål og mange mennesker som ser på bålet. Og jeg vil grille pølse. Helst i midnattsol. Ikke sitte i en leilighet midt i byen og høre på regnet og tordenet. Det er riktig nok i Oslos sin feil at det regner. Jeg er jo veldig glad i byen da.

Men uansett, jeg vil ha bål! :)

Inni mellom får man følelsen av at noen tror at det bare er å trykke på en knapp så ordner det meste seg. At det er enkelt. Trykk på en knapp så er framtidsplanene i boks. Trykk på en knapp så blir en brutt relasjon gjenopprettet. Et tapt håp gitt tilbake. Et negativt ords makt forsvinner. Trykk på en knapp og bitterheten slipper taket. Skuffelsen blir snudd til forventning. Trykk på en knapp og klumpen i magen forsvinner.

De velmenende "det er jo bare å.." rådene kommer som perler på en snor. Du smiler og sier med godt skjult sarkasme "ja, det er sant. det hadde jeg ikke tenkt på". De tror de har tent lyset over deg nå. Og kanskje satte det deg på rett spor. Men du vet at det ikke alltid bare er. Du klarer ikke å ordne alt før du legger deg i kveld. Du vet at det trengs mer enn bare en liten oppmuntring før du har mot til å ta tak. At det til og med ikke alltid handler om deg. Du kan ikke fikse alt alene. Noen ganger må noen andre gå deg i møte.

Det er lett å glemme andres prosesser. Komme med de lette løsningene når det eneste som kan hjelpe er og la det ligge litt. I hvertfall ikke prøve og bringe inn nye elementer. Jeg sier ikke at vi ikke skal forsøke å hjelpe hverandre videre. Gi håp og vise kjærlighet. Jeg sier bare at det ikke alltid er å trykke på en knapp så er det over. At en brutt relasjon trenger tid og innsats for å helbredes. At noen drømmer må kjempes for. Hardt og lenge. En skuffelse går ikke over på et blunk. Og klumpen i magen ikke bare oppløses på kommando.

Det handler om å ta et skritt om gangen.
Og det handler om å ha noen og gå skrittet med.

Her kommer en innrømmelse fra meg. Jeg slipper rett og slett ut litt av jenta i meg. Ja, jeg er skikkelig jente. På innsiden i hvertfall. Det er mange ting som får meg mo i knærna og drar fram det litt fårete smilet. Hvis man kan kalle det fårete. Du veit det smilet en jente får når det kribler i magen. Når noe er romantisk. Det litt drømmende blikket er kanskje mer rett å si.

I dag skal jeg gi dere to ting som gjør dette med meg. To ting som kan være litt flaut å innrømme, det er to ting blant mange.

Den første tingen som gjør meg til litt gelé er norske ballader. En mann, gjerne med dialekt, synger en kjærlighetssang til sin ene. Det er helt fantastisk! Jeg elsker det! En favoritt er selvfølgelig "Den finaste eg veit" med Hellbillies. Å guri malla sier jeg bare..

Den andre tingen er country ballader. Det drømmende smilet kommer fort når feks Garth Brooks synger en lovesong med country-knekken på stemmen, et godt eksempel er "Unanswered Prayers". Det er ikke like virkningsfullt som det første, men funker veldig bra. Har nok litt med min fortid som bygdejente å gjøre.

Vel, da har min framtidige mann, som kanskje titter innom bloggen min engang noen gode tips for å få meg i rett stemning. Og dere andre også forsåvidt, om dere får behov for å påkalle dette smilet hos meg.

Denne posten krever forresten noen kommentarer!

"Men når dyna varmar kring oss båe to
i mørke natta,
ska eg kviske i øyra ditt og svara på
koffår du æ den finast eg veit."

Jeg skjønner at det er på tide med en ny bloggpost nå. Jeg har startet på flere denne uken, men aldri helt fått landa en. Vet ikke hva det er. Kanskje den velkjente skrivesperren, eller mangel på inspirasjon. Mest tror jeg nok det er at jeg ikke tror dere ville hatt interesse av å lese disse postene, så jeg lar de ligge og godgjøre seg til dere er klare for dem. :)

Den første ferieuken går mot slutten og jeg har brukt den på diverse. Jobba mine 40 % blant annet. Først og fremst har jeg hatt besøk av Sunniva og Helge. Utrolig deilig å ha ekte nordlendinger her! Da trængs påfyll innji mellom! Jeg er veldig klar for hjemover snart. For å si det sånn. Ellers så har jeg vært på to jobbfester. Alltid hyggelig. Selv om to er i meste laget på en uke. Det blir faktisk tre slike fester denne uken. KrFUs landsmøte er til helgen og da er det duket for enda en festkveld. Kan bli bra det!

Utenom alt dette har jeg fått sett litt til venner fra klassen. Det er kos! Og i dag var jeg ute og spiste med selveste Jens Petter Jørgensen. Noen av dere vet ikke hvem denne mannen er, og det er trist for dere. Jeg, William og Bente fikk gleden av å slå av en prat om forskjellig med grunnleggeren av Oase og en utrolig omgjengelig fyr. I tillegg har han snart 100 venner på Facebook! Det er jo slettes ikke verst.

Også har jeg vært litt nesten-tante i dag da. Jeg og Oliva gikk på kafe og trillet tur i regnet på Løkka. Hun er flink til å sove og utrolig søt.

Nå nyter jeg kvelden på en min måte og lader opp til helgens landsmøte. Det blir spennende og med mange og lange, mer eller mindre interessante debatter. Blir bra å samle KrFU familien igjen!

Da har jeg skrevet en hel post om min uke og er svært usikker på om den er mer interssant enn de andre påbegynte. Jeg vurderer faktisk å skrive en til nå. Kom litt i siget. Jeg har litt å ta igjen kan du si.

...Og som du ser på bildet fant jeg igjen mitt fine Maria-strikka bannebånd i dag!

Et sikkert tegn på at sommeren nærmer seg er at kalenderen fylles opp av avslutninger. Jenter i bunad med en rose i hånden sees daglig. Statusen på facebook melder at noen er ferdig utdannet. Andre blogger om tårevåte avskjed på en folkehøgskole. Selv har jeg vært på en tre dages lang avslutningstur med bibelskolen. Og nå er jeg utslitt. Tre dager med en konstant sentimental klump i magen, tårer som ligger klare og stadige "hvorfor gjorde vi ikke dette før" og "hvorfor er vi så dårlig kjent" opplevelser.

Jeg har hatt noen slike dager før, tre år på internatskole gjør meg til en viss grad herdet. Men om jeg tørr påstå det så er det noe spesielt med bibelskole. Et år hvor du får undervisning, har samtaler og deler tanker om det som er viktigst for deg. En ikke altfor stor gjeng som deler tro og tvil. Deler liv. Tar tak i de vanskelige kampene. Bearbeider. Seierer. Og støtter hverandre gjennom det hele. Disse menneskene vet noe om deg som ikke så mange andre vet. De har sett selv det du ikke har sagt. For når du i ett år lever så nært på Gud kommer man automatisk nært på menneskene som lever rundt deg. Om du vil eller ikke.

Det er mye å se tilbake på, og kanskje mer å se fram til. Det har vært flere brannfakler, spennende diskusjoner om temaer hvor vi ser overraskende forskjellig på saken og lander på at vi er enige om det viktigste. Det som alt bygger på. Vi har lært oss hvilken knapper som skal trykkes på hos hverandre, hvis vi vil provosere eller få fram det beste og verste i den enkelte. Det har vist seg å være mulig å bli close uten å dele interesser. At det er mulig for en med minimalt kunnskap om musikk å være i samme gjeng som en som drømmer om en karriere innenfor akkurat musikk. At stil og det ytre ikke trenger å ha noe å si. For du og du for en variert gjeng vi har vært på utsiden. Vi har lært oss å se verdien i de ulike sidene i mennesker. Ja, vi har til og med jublet over en meget detaljert og grundig vaskeoppgave. Bare fordi vi elsker utviklingen til oppdragsgiver. Og vet hvor lite sannsynlig at dette hadde skjedd for syv måneder siden. Tenk å ha en vaskeekspert som tidligere klassekamerat. Til og med uvaner og rare lyder er blitt ting vi setter pris på. Det er jo så søtt. Vi har fått en felles humor. Et felles språk. Tradisjoner. Minner.

Nå sitter vi igjen med klumpen i magen og er litt smånervøse for å face verden. Den virkelige verden. Uten hverandre. Vi vet vi har gått i klasse med mennesker som kommer til å bidra til å forandre den. Forandre hjemstedet sitt. Forandre nasjoner til og med. Hver og en kommer til å forandre menneskers liv. Det er potensiale i denne gjengen. Det er store drømmer. Og det er tro til å flytte fjell. Så det er bare å gjøre deg klar, FBO 07/08 er ute av klasserommet! :)

I dag har jeg hatt en merkelig dag. En litt annerledes dag. En gang i løpet av dagen bestemte jeg meg for å gjøre et ekspriment. Dere som leser her kjenner meg nok. Så dere vet litt om min hverdag. Min til tider hypersosiale virkelighet. Min ofte hektiske timeplan. Min trang til å bruke tiden fornuftig og gjøre noe for noe som er større enn meg selv.

I dag våknet altså denne jenta opp rundt klokka tolv på formiddagen. Drøyde det en god stund i sengen før hun tok på seg shorts og bikini og tok en frokost på verandaen. I noen timer gikk jeg bare inn og ut. Fiksa små ting. Satt litt i godstolen. Funderte. Tok en runde med sol i solstolen. Tenkte litt mer. Sovna et par timer på sofaen. Hvor lenge er det mulig å bare være alene? For en som er vant til å ha folk rund seg tventiforseven. Uten å høre på noe. Ikke se på noe. I dag fant jeg ut at det var fullt mulig. I mange timer. Ja, kanskje en hel dag.

Jeg lot tven være av. Ikke fordi jeg tok et valg, men fordi jeg ikke følte for å slå den på. Jeg hørte igjenom et par cder, men fant ut at det ble mest bakgrunnsstøy. Støy som forstyrret meg. Min dag med meg selv. Jeg hadde ikke planlagt å være alene, og går ikke rundt å lurer på hvordan det er å henge med meg selv en dag. Men jeg likte å oppdage at det var fullt mulig. Mulig å bare ikke gjøre noe. Ikke snakke med et eneste menneske en hel dag. Ja, faktisk. Når jeg tenker meg om har jeg ikke brukt stemmen min til mer enn å si "En pose takk" og synget litt sammen med Paul på cden. En morsom oppdagelse.

Jeg tar det helt ut jeg. Så kvelden, lørdagskvelden, blir brukt med Nrk1, pepsi max og sjokolade. Det har startet en serie fra samme by som Med Hjarta På Rette Staden. Interssant. Så skal jeg legge meg tidlig. Sove enda mer faktisk. Reflektere mer over det som dukker opp. Sende opp en bønn om jeg kommer på noe. Det er en uvant situasjon for en aktiv kristen pratsom jente fra multitasking-generasjonen. Også er det jo en lørdagskveld.

Gurimalla, dette sprenger jo nesten min virkelighetsoppfatning jo.. ;)