frk ofte arntsen

Du smiler, så kanskje de smiler tilbake. Du prøver og være morsom, så kanskje de ler av deg. Du leser kodene fort og tilpasser deg, så kanskje de liker deg. Du kler deg riktig, så kanskje passer du inn. Du tar på deg de oppgavene de vil at du skal ta, så kanskje de blir imponert av deg. Du stråler som om du var på toppen, sånn at de kanskje ikke ser at du er på bunnen.

På veien til å passe inn, til å få din del av bekreftelsen. Mistet du deg selv. Du gikk deg vill på vei mot å tilhøre et sted. Du forsvant inn i deg selv. Og nå trekker du deg unna i stedet for å dra deg nært. Du regner ikke med at noen bryr seg uansett. Kanskje vil de bare ha deg til enn oppgave, utføre en jobb som du fint kan klare. Og mens du gjør det føler du at du passer inn. At noen endelig vil ha deg. Noen regner med deg. For alt du egentlig ønsker er å være en selvfølge for noen. Selvfølgelig skal du få være med. Selvfølgelig er du en av de første som blir tenkt på.

Men inni deg hviskes det ”aldri blir du god nok”. Aldri strekker du til. Forventingene er høye, og du er lav. De har en firkantet boks og du er for rund til å passe i den. Du presser og skjærer, gjør alt for å få plass, men du er og forblir rund.

Du tror ingen ser deg. Ingen legger merke til det. Du smiler og fungerer. Skjuler det bak latter og sang. Når du ser bra ut, føler du deg egentlig dårlig. Det er lettere å spørre ”hvordan har du det?” og ta i mot et ærlig svar, enn å selv gi et svar fra hjertet. Du unngår de som kanskje ser deg, som kjenner deg litt for godt.

Men de ser deg.
Jeg forstår deg.
Og det finnes en som alltid er der.

Det er en som har en styrke som fullendes i din svakhet. Det er en som elsker deg med en evig kjærlighet. Det er en som fryder seg over deg. Ikke for det du gjør, men for den du er. Han var fornøyd når han skapte deg på skremmende underfullt vis. Det er en som er hos deg fra nå av og til evig tid. Du vet hvem jeg snakker om.

Vi bare skjønner det ikke. Vil kanskje ikke skjønne det. Er litt trygt å holde seg for seg selv. Ikke komme ut og by på deg selv. Vi vil helst at andre mennesker skal dra oss ut. Med gode ord og anerkjennelse. Og du fortjener det. Du er fantastisk, du gjør mye bra, men DU er fantastisk. Men vet du hva? Han er faktisk nok. Han dekker det som trengs. Mennesker kan aldri nå oss på dypet, uansett. Han elsker oss mer enn du tror. Og det er mulig å merke det. Det er mer enn ord. Men det krever litt av oss. Krever det som kanskje er det vanskeligste for noen av oss.

Vi må la oss bli elsket.