frk ofte arntsen

Er det greit at en får litt klump i magen av å tenke på den?
Er det greit at en ikke alltid gleder seg til den?
Er det greit å ikke være helt sikker på om en er klar for den?
Er det greit at en heller har lyst å bli der en er for alltid?

Jeg velger å tro at det er greit. Ja, kanskje til og med litt normalt. At en ny høst betyr noe ukjent. Og at det ukjente ofte kan være skummelt. Mens det kjente føles trygt. At en ferie uten de store bekymringer. En ferie med mammas mat og lite ansvar. At en slik ferie får en høst på egne bein til å se litt kjip ut. Litt for usikkert. Litt for selvstendig.

Sånn er det. Er vel det som kalles å bli voksen. I en alder av tjue år er jeg enda litt midt i mellom. Fire år hjemme fra gjør en vant til å klare seg selv. Og har lært meg at uansett hvor kjedelig det kan være å dra etter en ferie så blir det alltid en bra høst. Det handler bare om å komme i gang. Likevel frister det ikke alltid å gi slipp på ferien. Slipp på familie kos og liten øy som man bare må slappe av på. Man man kan ikke la seg skremme av det som kan være ukjent. For det vil alltid dukke opp noe ukjent. Da er det fint å ha noe trygt og ta seg en tur tilbake til før man kaster seg uti det. Og som oftest føles det helt greit det ukjente også. For plutselig er det jo kjent. Og til og med kjært.

Det tar bare litt tid å omstille seg. Tar litt tid å innstille seg. Men man kommer alltid tid. Sommerfuglene dukker opp og gledesrushet over alt det nye fyller deg. Da er det fint med en ny høst. Fram til det tidspunktet vil jeg være hjemme, men kaster meg uti det og flyr til en ny høst i morgen.