frk ofte arntsen

I det siste har jeg tenkt litt på ord. Tenkt på hva de er gode til og hva de ikke er gode til. Tenkt litt på hvor dårlig jeg noen ganger er med ord, de gangene jeg så gjerne skulle sagt alt. På rett måte. Men så blir det feil og jeg skulle ønske jeg fikk startet på nytt. Tatt meg bedre tid til å snakke skikkelig. Om det som er viktig.

Ord kan brukes til så mangt. Og noen ganger tror jeg ikke vi er klar over hvor stor makt det ligger i disse ordene. Jeg har hørt "ord skaper" og nikket til det, og gått videre uten å tenke mer på det. Men det er faktisk en sannhet. Gode ord gjør godt. Det får det til å gro i oss. Det gir oss mot og lyst til å strekke oss. Til å ta tak i det som kanskje er litt skummelt. De gode ordene lar deg vite at noen tror på deg. At noen så deg.

Og en like stor sannhet er at ord kan ødelegge. Bryte ned og hindre. Og jeg har blitt minnet på alle de ordene jeg aldri skulle sagt. Alle spøkene jeg skulle latt ligge. Jeg dro de for langt. Men du så jo ut til å takle det fint. Smilte med og lo av deg selv. Nå tenker jeg at det er en ting hvordan vi er i det synlige. Der hvor det kreves at vi er litt selvironiske, ler sammen med gjengen og tar alt med et smil. En annen ting er hva man tenker på tur hjem den kvelden. At du skulle ønske vi lot det ligge. At du er lei av å le på din egen bekostning. Usikkerheten rundt hva de andre egentlig synes blir større for hver kveld. Du tar med deg ordene hjem, uansett hvor harmløse de var ment.

I mens sitter gjengen og snakker om hvor bra du er. Hvor fint det var det du sa. Hvor pen du var i kveld. Det fikk du aldri høre. Det ble aldri skapt et rom for de gode ordene. Det ble for flaut. Vi vet jo at vi liker hverandre, så hvorfor gidde. Det er så mange mennesker som har så mye gode ord til gode. Og vi er mange som har en del til overs, som vi har latt ligge og ikke delt ut.

Jeg vil bli en som aldri har noen gode ord til overs, en som ikke sparer på dem. Jeg vil dele ut flere fine ord enn kjipe ord. Selv om de ofte er ment som en spøk. Man skal ha det morsomt, men et sted går streken og den vil jeg lære meg å sette før det er forsent. Før usikkerheten blir for stor og ordene for tunge å bære. Og herved er utfordringen gitt deg også. Ikke brenn inne med det som har godt. Ta sjansen og del litt ut. Uavhengig av reaksjonen til den andre vet jeg at det gjør godt, og jeg tror vi blir litt gladere selv. Faktisk.

Ord er en fin ting som burde blir brukt til noe bra.

Er det greit at en får litt klump i magen av å tenke på den?
Er det greit at en ikke alltid gleder seg til den?
Er det greit å ikke være helt sikker på om en er klar for den?
Er det greit at en heller har lyst å bli der en er for alltid?

Jeg velger å tro at det er greit. Ja, kanskje til og med litt normalt. At en ny høst betyr noe ukjent. Og at det ukjente ofte kan være skummelt. Mens det kjente føles trygt. At en ferie uten de store bekymringer. En ferie med mammas mat og lite ansvar. At en slik ferie får en høst på egne bein til å se litt kjip ut. Litt for usikkert. Litt for selvstendig.

Sånn er det. Er vel det som kalles å bli voksen. I en alder av tjue år er jeg enda litt midt i mellom. Fire år hjemme fra gjør en vant til å klare seg selv. Og har lært meg at uansett hvor kjedelig det kan være å dra etter en ferie så blir det alltid en bra høst. Det handler bare om å komme i gang. Likevel frister det ikke alltid å gi slipp på ferien. Slipp på familie kos og liten øy som man bare må slappe av på. Man man kan ikke la seg skremme av det som kan være ukjent. For det vil alltid dukke opp noe ukjent. Da er det fint å ha noe trygt og ta seg en tur tilbake til før man kaster seg uti det. Og som oftest føles det helt greit det ukjente også. For plutselig er det jo kjent. Og til og med kjært.

Det tar bare litt tid å omstille seg. Tar litt tid å innstille seg. Men man kommer alltid tid. Sommerfuglene dukker opp og gledesrushet over alt det nye fyller deg. Da er det fint med en ny høst. Fram til det tidspunktet vil jeg være hjemme, men kaster meg uti det og flyr til en ny høst i morgen.

I dag har jeg vært på fisketur. Eller det ble egentlig haisafari. Jeg og pappa tok på oss kjeledressen eller varmedressen og la ut på storhavet. Jeg tok på meg mamma sin, altså den var altfor stor. Når vi putret forbi Tverrbergskallen og bort mot Hundholman, et sted på havet der, kjører pappa bort mot det jeg tror er et skjær. Jeg tenkte mitt om at det sikkert var et kjennemerke som man kan fiske ut fra, som feks "Seiklakkleia". Men pappa stopper båten og spør litt usikkert "Ka da e før nokka?". "Ehm..en stein?" svarer jeg og får et lite fnys tilbake "Næh, da e en kval!". Der og da gikk det et kaldt gufs gjennom meg. En kval!? Fem meter fra vår lille plastbåt. Vi må stikke! Fort! Men pappa har alt verdens av tid. Og mens vi sitter der ser vi denne finnen bevege seg sakte framover, og halen går fram og tilbake i vannet. Jeg tar bilder og prøver og fange inn dette dyret. Det var ikke så lett. For å finne ut litt mer om hva dette kunne være slags hval ringte vi til hvalfanger Jarle. Han kunne fortelle, utifra min fars beskrivelse, at dette nok var en Brugde. At den var helt ufarlig og bare spiste småting i havet. Og at den nok var 8-10meter lang. Altså helt ufarlig.

For å gjøre en lang beretning kort så vi den først denne ene gangen, så gikk den under. Vi tok oss en tur rundt Hundholman og beundret naturen før vi skulle sette gangva. Som vi egentlig var her for, men du skjønner det at silden som vi bruker til agn var frosen enda. På vei ut igjen treffer vi vår kjære hai igjen. Jeg vil gi henne navn, pappa foreslår Linge. Da heter i så fall jeg, båten og haien Linge. Det slo meg at dette var en Villma, det var det første som fallt meg inn og jeg tror det blir det. Kanskje Villma Linge. Da har jeg en båt og en hai oppkalt etter meg da.

Etter dette andre møtet gikk den igjen under og forsvant for oss. Riktig nok var det med en viss usikkerhet vi slapp ut gangva noen titallsmeter fra der vi sist så Villma (Linge). Enn hvis hun dukket opp langs båten? Fy av meg. Eller at hun beit på snøret vi slapp ut etterpå? Skrekk og gru. Hun gjorde ikke det. Heldigvis. Vi fikk to små torsker, som vi kasta uti igjen. Ikke noe å spise det der. Så dro vi hjemover, men kastet hele tiden noen blikk over skulderen i håp om et siste møte med Villma (Linge). Hun tok seg nok en tur vestover fant vi ut. God tur og lykke til videre!

Trygt hjemme leitet jeg opp litt informasjon og bilder av denne haien, av sorten Brugde.

Først noen korte fakta:
- en sånn en blir mellom 8-10 meter, kan komme opp i 13 meter
- er havets (i hele verden) nest største fisk
- spiser bare plakton. Den svømmer da med gapende munn og siler ut planktonet fra vannmassene i gjellegitteret
- en voksen brugde filtrerer ca. 2000 m3 vann i timen.
- den går gravid i to år og får da rundt seks barn, hver på 1,5 meter
- disse er utryddningstruet og dermed fredet
- man fanger Brugder for å utvinne olje av leveren (som kan utgjøre 25 % av totalvekten) og for å lage haifinnesuppe av finnen.
- deler av haien har/blir også brukt til medisin og kosmetikk
- de er sosiale dyr (stakkars ensomme Villma)

Og her er bilder av hvordan den så ut under vannoverflaten, jeg får litt grøssninger. Selv om den er snill.

Jeg har ferie. Så mye ferie har jeg aldri hatt. Joda, jeg jobber på kvelden. Men jeg har ferie. Hodet mitt har ferie. Derfor ingen oppdatering. Er så vidt jeg tenker. Og jeg tenker som oftest mye. Noen vil si altfor mye. Jeg sier at jeg bare er sånn. Og trives med det. Akkurat nå har jeg ikke så mye fornuftig å komme med. Har lest ut sommerens prosjekt "Brødrene Karamasov" og er fornøyd med det. Er mye hjemme på verandaen eller i stua og koser med meg med det. Jobber tre timer på kiosken hver kveld og synes det er hyggelig. Været er fint og naturen nydelig og jeg liker å se på den. Jeg har vært hjemme mer enn en uke og synes det er helt fantastisk deilig. Sikkert derfor jeg har tatt så grundig ferie.

En dag snart skal jeg ta ansvar og komme med noe mer vettugt her. Plutselig dukker det opp en tankerekke som må skrives ned, de ligger latent vettu. Utenfor min kontroll;)