frk ofte arntsen

(Værøy i nordlys. Foto: Malin Kristiansen)

Det er høst. Og det er mørkt. Ikke så mørkt som der hjemme, men mørkt nok til at en nordlending skjønner at mørketiden har gjort sin innmarsj. Det trengs ikke døgn med bare en time lys for å skjønne det. Mørketiden er her når det sosiale livet blir nedprioritert til fordel for te, lys og tv. Når kvelder med venner blir kvelder med tv og lite ord. Det er mørketid når hodet er tungt og initativlysten dabber ut. Det er mørketid når ting å gjøre hoper seg opp og du ikke orker å gjøre noe av dem. Mørketid er når løsningen på alle verdensproblemene er senga. Og det er nettopp her du vil tilbringe all din tid. Når det aldri er for tidlig å legge seg. Du kommer deg ikke opp når du skal uansett.

Det er en tid for alt. Også for mørketid. Kanskje er det en tid til ettertanke. Til å ta det litt roligere. Fordi du må, kroppen følger ikke det vante tempoet. Kanskje kan en stille kveld foran tvn gjøre et vennskap avslappende. Det kan være det trengs en tid der det ikke må skje så mye. En tid hvor vi bare eksisterer. Så lenge vi eksisterer sammen. Så lenge ikke hodet blir for tungt. Tankene for vriene. Og senga forblir løsningen på alt.

Jeg er langt unna en fan av mørketiden, men jeg tenker at noe må den være godt for den også...