frk ofte arntsen

I det siste har jeg funnet ut at jeg har god tid. Ikke nødvendigvis god tid sånn i hverdagen, for det har jeg egentlig ikke. Det er denne bloggen et bevis på. Jeg tenker mer sånn på lang sikt. Ja, inni mellom med et evighetsperspektiv på det.

I noen år nå, i allefall en ganske lang stund, har jeg hatt på følelsen at alt må skje nå. Hvis ikke skjer det ikke. Jeg må ta på meg alt jeg kan av utfordringer og muligheter slik at jeg ikke går glipp av noe. Sånn at jeg ikke går glipp av noe. Jeg mener det er viktig å være målrettet. Det er utrolig viktig å ta i mot nye muligheter med åpne armer. Men kanskje ikke alle på en gang. Og ikke med motivasjonen om å rekke over mest mulig før du fyller 25 år. For da er jo livet over. I såfall er det ikke rart at kalenderen er full og dagene så lange at den ene så vidt er over før den andre starter.

De siste ukene har jeg oppdaget at livet er langt. Forhåpentligvis. Og at ikke alt må være på plass før jeg er ferdig med mitt tjuende år. Ta feks ei dame jeg traff på lørdag, Valgerd Svarstad Haugland, har vel runda 40-50 år og gjør fortsatt det hun liker. Mulighetene har ikke stoppet å komme bare fordi hun er over 30 år. Det jeg drømmer om å gjøre i dag kan være en del av den planen som er for meg i mitt 49.år. Ikke nødvendigvis noe jeg skal få presset inn når jeg er 22. Bare fordi jeg må få gjort det. Livet er langt, men altfor kort til å bruke det opp på løping. Fra sted til sted. Aktivitet til aktivitet. Ja, til og med drøm til drøm. Drømmer er gitt for at vi skal ha noe å strekke oss etter og forhåpentligvis realisere i løpet av livet. Ikke for at vi skal stresse oss fram til den neste, og faktisk gå glipp av mye på veien.

Jeg er bare 20. Og jeg er det bare en gang. Det er noe med å stole på at en del ting legger seg til rette, resten kan man vurdere om det er verdt å kjempe for.