frk ofte arntsen

Lyspunktene

2008-12-01T22:07:38+01:00

Jeg var halvveis inn i en post om hvor kjip vintertiden er. Hvordan den suger kreativitet og overskudd ut av oss. Hvordan vi aldri får gjort det vi vil gjøre fordi det er så mye som må gjøres. Hva er poenget med det? Det gjør deg jo bare mer lei av det grå været. Mer motløs. Og våren kommer slettes ikke før selv om jeg skriver om at jeg lengter etter den.

Det gjelder å holde spiriten oppe. Lete etter lyspunkt. Lete etter de tingene som kan gi energi når alt annet stjeler den. Og det kan være så mangt. Det er bare du som vet hva som er rett for deg. Er det den kaffe koppen med en venn. En halvtime på sofan foran en dårlig tv-serie. Noen sider i en bok. En kopp te med nesa i Boken med stor b. Kanskje er du super ekstrovert og bare må ha folk rundt deg. Da får du legge til rette for det. Eller så er du mer som meg, litt over på introvert og trenger litt tid for å hente deg inn. Ta en kveld hjemme alene da vel. Gjør akkurat det du vil. Gå på kafe alene. Ikke vet jeg hva som funker for deg. Det viktigste er å ikke la det få overtaket. At vi ikke gir opp selv om det vinter. Hver sesong har sin glede. Har noe verdifullt vi kan ta med oss videre.

Jada, jeg veit jeg er overdrevent positiv nå. Greia er at jeg er like drittlei som de fleste andre. Lei av regn og kulde. Lei av skole og lesing. Lei av tidlige morgener og trøtte kvelder. Jeg skulle ønske jeg kunne bli under dyna. Aller helst reise hjem og bli under dyna der. Hvor sykt klar jeg er for å komme meg ut av denne byen og hjem til jul. Desverre kan jeg ikke det og jeg må bare finne meg i det. Så jeg leter etter lyspunktene.

God låta. Gode smil. Søte mennesker. Hjertevarme. Vinter sola. Julelys. De jeg er glad i. Utfordrer meg selv til å grave litt dypere for å finne det jeg leter etter. Det er mye uoppdaget gull rundt meg, og vinteren er ingen unnskyldning for å la det gå meg husforbi.

Jeg har ansvar for min egen hverdag. Jeg kan klage og klage, men hvor fører det meg? Det er lov å klage, bare gjør noe med det etterpå. Unødvendig å la mørket vinne når lyset er sterkest...

Dagene flyr

2008-11-13T23:01:46+01:00

Dagene flyr. Vips så var det midten av november. Plutselig var høst halvåret så og si over. Jeg løper stort sett fra ting til ting. De sier det er sånn det er å være ung og sprek. Kan hende de har rett i det. Siden sommeren kan jeg egentlig ikke huske en helg helt fri, det er nok en eller to der bak et sted, men stort sett har det gått i ett siden skolestart.
Slitsomt? Joda, men går for en periode.
Utfordrende? Mm, men bra.
Lite sosial? Tja, har jo de beste vennene med meg som oftest.
Dårlig tid? Kanskje, kommer helt ann på hvilken innstilling man har.
Virkelig nødvendig? Vel, ikke alt er like livsviktig.
En del av det bare må til, har man sagt ja så har man sagt ja!

Det mest hippe temaet på mailen til KrF nå om dagen er pelsdyrnæringen. Spennende? Nei, men man kan være kreativ når man får 30 sinna-mail og du skal svare hyggelig til alle. Ett og et halvt år i jobben har gjort meg godt kjent med diverse, og som oftest flyr fingrene over tastaturet når jeg svarer. Lite variasjon i spørsmål? Tja, en del av det samme går igjen. Du kan sikkert tenke deg til hvilke saker som folk er mest opptatt av når de skriver til KrF..

KrFU er min store dårlige samvittighet, men jeg prøver så godt jeg kan da vettu. Og lange dager på kontoret gir tid til diverse det, det er det ikke tvil om. Det er spennende og engasjerende, men skulle så gjerne hatt bedre tid.

Oslos Lille Hjelper går som det suser vettu. Vi går skritt for skritt sammen med Sjefen og det viser seg at vi er på rett vei. Vi er i kontakt med mennesker som trenger oss, og trenger et glimt av himmel. Ungdommene får se nye ting og får nye perspektiver på mye. Vi har så godt av det!

Skolen fyller meg med god undervisning og viktig informasjon. Utfordrer meg og setter meg i stand til neste halvår. Halv ni til to hver dag. Er ikke noe latmannsliv, selv om de fleste av dere tror det. Vi blir strukket så det holder, i alle retninger. Og vi vokser på det!

Ellers så skranter helsa for øyeblikket. Jeg snufser og hoster, men det er på bedringens vei. Legen sier jeg er egentlig er helt frisk.

Og kofferten er igjen pakket. Klar for ny helgetur. Helgas spennende reisemål er Kongsberg. Å jadda, vi skal på praksistur dit! Det blir bra vettu. Frøken Ofte Arntsen skal preke litt og ellers være med å lede en flokk fra første året. Så lenge ikke stemmen svikter i morgen da, riktig nok.

Å du og du som dagene flyr!

God tid

2008-11-11T17:24:43+01:00

I det siste har jeg funnet ut at jeg har god tid. Ikke nødvendigvis god tid sånn i hverdagen, for det har jeg egentlig ikke. Det er denne bloggen et bevis på. Jeg tenker mer sånn på lang sikt. Ja, inni mellom med et evighetsperspektiv på det.

I noen år nå, i allefall en ganske lang stund, har jeg hatt på følelsen at alt må skje nå. Hvis ikke skjer det ikke. Jeg må ta på meg alt jeg kan av utfordringer og muligheter slik at jeg ikke går glipp av noe. Sånn at jeg ikke går glipp av noe. Jeg mener det er viktig å være målrettet. Det er utrolig viktig å ta i mot nye muligheter med åpne armer. Men kanskje ikke alle på en gang. Og ikke med motivasjonen om å rekke over mest mulig før du fyller 25 år. For da er jo livet over. I såfall er det ikke rart at kalenderen er full og dagene så lange at den ene så vidt er over før den andre starter.

De siste ukene har jeg oppdaget at livet er langt. Forhåpentligvis. Og at ikke alt må være på plass før jeg er ferdig med mitt tjuende år. Ta feks ei dame jeg traff på lørdag, Valgerd Svarstad Haugland, har vel runda 40-50 år og gjør fortsatt det hun liker. Mulighetene har ikke stoppet å komme bare fordi hun er over 30 år. Det jeg drømmer om å gjøre i dag kan være en del av den planen som er for meg i mitt 49.år. Ikke nødvendigvis noe jeg skal få presset inn når jeg er 22. Bare fordi jeg må få gjort det. Livet er langt, men altfor kort til å bruke det opp på løping. Fra sted til sted. Aktivitet til aktivitet. Ja, til og med drøm til drøm. Drømmer er gitt for at vi skal ha noe å strekke oss etter og forhåpentligvis realisere i løpet av livet. Ikke for at vi skal stresse oss fram til den neste, og faktisk gå glipp av mye på veien.

Jeg er bare 20. Og jeg er det bare en gang. Det er noe med å stole på at en del ting legger seg til rette, resten kan man vurdere om det er verdt å kjempe for.

Mørketid

2008-10-23T21:15:33+02:00

(Værøy i nordlys. Foto: Malin Kristiansen)

Det er høst. Og det er mørkt. Ikke så mørkt som der hjemme, men mørkt nok til at en nordlending skjønner at mørketiden har gjort sin innmarsj. Det trengs ikke døgn med bare en time lys for å skjønne det. Mørketiden er her når det sosiale livet blir nedprioritert til fordel for te, lys og tv. Når kvelder med venner blir kvelder med tv og lite ord. Det er mørketid når hodet er tungt og initativlysten dabber ut. Det er mørketid når ting å gjøre hoper seg opp og du ikke orker å gjøre noe av dem. Mørketid er når løsningen på alle verdensproblemene er senga. Og det er nettopp her du vil tilbringe all din tid. Når det aldri er for tidlig å legge seg. Du kommer deg ikke opp når du skal uansett.

Det er en tid for alt. Også for mørketid. Kanskje er det en tid til ettertanke. Til å ta det litt roligere. Fordi du må, kroppen følger ikke det vante tempoet. Kanskje kan en stille kveld foran tvn gjøre et vennskap avslappende. Det kan være det trengs en tid der det ikke må skje så mye. En tid hvor vi bare eksisterer. Så lenge vi eksisterer sammen. Så lenge ikke hodet blir for tungt. Tankene for vriene. Og senga forblir løsningen på alt.

Jeg er langt unna en fan av mørketiden, men jeg tenker at noe må den være godt for den også...