frk ofte arntsen

Det er en spennende dato det. Da skal Oslos lille hjelper ut på tur og gjøre byen litt bedre å bo i for noen som trenger det. En gjeng med gira tenåringer og ungdommer, som i lengre tid har blitt velsigna med godhet og kjærlighet fra oven vil nå gjøre en forskjell for noen. Egentlig hvem som helst, hvem som helst som trenger det. Og vi vil gjøre det til tradisjon, en gang i måneden vil vi gjøre vårt for å få gitt videre litt godhet. Vi gjør det ikke fordi vi er så snille, eller fordi vi vil lure troen vår innpå noen gjennom det. Faktisk, hvis noen ikke spør oss nevner vi det ikke. Det er fordi vi, som sagt, har litt godhet å gi videre.

Og jeg er så heldig å få jobbe med dette, se det ta form og se ungdommer ta i et tak for andre. Ikke fordi de må, ikke fordi de har dårlig samvittighet, men fordi de har lyst. Fordi de synger "...break my heart for what breaks yours.." og kjenner at de mener det. Og at hjerte knuses litt mer for hver gang de ser urettferdighet.

Dette tenker jeg litt på for dagen da, og er utrolig spent på å se live.

..og om du har forslag til et bedre navn enn "Oslos lille hjelper" er vi åpne for forslag.

Det er når våren kommer at det er ekstra fint å være i Oslo. Å gå i t-skjorte i gatene. Se på smilende mennesker. Titte litt på de våryre ungdommene, som alle er det samme for øye. Den ene. Gå med solbriller. Ligge på ryggen i en park og le høyt. Spise flere is hver dag, sammen med vidt forskjellige mennesker. Som alle endelig har kommet ut av vinterhiet.

Det er på våren det er ekstra fint å være hjemme også. Kanskje enda bedre enn i Oslo. Det er på våren øyfolket skjønner at vinteren er over og at nå kommer sola til å skinne helt til august. Og ikke bare noen timer, men faktisk hele døgnet. Det er nå benkene utenfor butikken fylles av latter og samtaler. De voksne tar en kaffe og barna får mast seg til en soft is. For soft is salget starter på våren. Det er på denne tiden rullgardinen får tilbake sin nytte, for når du legger deg er det lyst. Du kan se litt rosa himmel bak fjellet, og tenker ”i kveld er det nok fint i Nordlandshagen.” Du våkner til måkeskrik utenfor, og når rullgardinen er oppe ser du sol på blåhimmel. Barn som sykler langsveien, gjerne med redningsvesten på. Huset til Frode er klart for et lag med maling. Det ser så varmt ut, men vinden lurer rundt hjørnet. Så om våren beholder man klærne på på Værøy. Hvis man da ikke sitter i ly ved en husvegg, i godt lag. Eller kanskje bak en stein på Slettstranda. Mamma og pappa tar i hvertfall helgefrokosten på plattingen. Før pappa tar turen ut for å sette gangva og mamma tar fram boken sin. Personlig tar jeg med meg teppet ut, hun velger bikinien. Det er nå det plutselig kan komme litt snø igjen, bare for å minne oss om det som har vært og for å gjøre oss enda mer glade når solen kommer og tar den vekk. Snart kommer lastebilene til å kjøre fram og tilbake med planet fult av tørrfisk. Lukten spre seg og ungdommen jobber hardt. Optimismen er på topp og hele øya vibrerer av forventningen til sommeren. Da blir det pund sand, da blir det Sjyrock og da blir det hundrevis av feriegjester. Og alle skal bli tatt i mot like godt, riktig nok etter at de har fått kjent på følelsen av at alle vet de er ”fremmede” og ikke hører til her. Følelsen forsvinner like fort som den kom da alle omfavner dem og gir dem dager de ikke kan glemme. Øya kan ikke glemmes, så enkelt er det.

Det er på denne tiden man skulle vært hjemme, det kjennes på kroppen..

I dag ble jeg sjekka opp. Rett og slett sjekka opp. Og jeg ble ikke sjekka opp av hvem som helst skal jeg si deg. Det var rett og slett Elias på rundt 13 år som prøvde seg. Selv om han kanskje ikke akkurat fikk napp klarte han å sette en 20 åring ut av spill noen sekunder underveis. Det hele foregrep seg cirka slik:

Ingvild kommer tuslende mot busstoppet på Carl Berner, en gjeng med (i hennes øyne) smågutter kommer løpende over veien. Hun smiler litt av dem, og setter seg på benken. Gjengen vil også sitte så hun smiler til dem og flytter seg litt lengre bort.

Elias: "Hei"
Ingvild: "Heihei"
Elias: "Heihei" (med jentestemme)
Ingvild smiler litt forsiktig
Elias: "Hvor er du fra?"
Ingvild: "Værøy i Lofoten....."
Elias: "Der har jeg vært, er fra kristsund" (på gebrokken oslo-nordnorsk)
Ingvild smiler litt mer usikkert, men prøver å være hyggelig
Elias strekker fram hånden og spør hva Ingvild heter.
Elias: "Elias og Ingvild.."
Resten av guttegjengen: "Elias og Ingvild. Ingvild og Elias sitter i ett tre.."

Elias legger en hånd på låret til Ingvild. Det er her Ingvild bruker et par sekunder på å reagere, av ren forskrekkelse over dagens ungdom. Hun flytter bestemt hånden hans bort og ser stivt på noe i det fjerne. Elias gir seg ikke..

Elias: "Jobber du som lærer?"
Ingvild: "Nei, går på skole.. "
Elias: "Du er snill"

Forsøk nr.2 fra Elias begynner i det han setter seg nærmere og begynner å stryke Ingvild over ryggen. Igjen flytter Ingvild hånden hans og ser bestemt og sjokkert på Elias. Gutta sitter og fniser i bakgrunnen.

Elias: "Universitet?"
Ingvild: "Nei"
Elias: "Høyskole"
Ingvild: "Nei"
Elias ser spørrende..
Ingvild: "Jeg går på bibelskole. Lærer om det jeg tror på."

Og der mistet Elias interessen. Merkelige greier det der. Bibelskole.

Det kaller jeg frimodig. Prøve seg på en eldre jente (for han: voksen dame). Som han i tillegg tror er lærer. Dagens ungdom. Han skal ha heder for forsøket da. Jeg fikk meg en god latter på vei hjem!

Min hundrede post på denne bloggen blir en hyllest til våren som endelig har kommet til byen. Bildene sier mer enn ord, men jeg kan si at jeg elsker vår. Elsker når sola kommer tilbake for fullt og du kan kjenne at den faktisk varmer. Elsker å spise de første isene. Elsker å se alle menneskene som nyter livet i byen. Elsker alt våren bringer med seg. Og gleder meg villt til resten av våren, og sommerern. Her kommer bilder fra årets første vårhelg, på Hamar faktisk.