frk ofte arntsen

(Jeg relanserer en post fra oktober jeg. Innholdet trigger meg. Engasjerer. Jobber med meg. Derfor får dere den på nytt. Den er viktig.)

En setning som har fått meg til å tenke. En setning som har blitt til en bønn. En bønn om at mitt hjerte må briste for det som Hans hjerte brister for. At mine øyne må se dem som trenger det. At mitt hjerte er varmt, og mine armer åpne.

jeg tror Hans hjerte brister for hvert et menneske som må legge seg sulten, for alle som ikke har et hjem å gå til og for hver et barn som gruer seg til å gå på skolen. Det revner når han ser alle som lever under sitt eget eller andres rusmisbruk, når unge føler de ikke mestrer livet fordi kravene er for høye og for hver som går rundt og føler at de ikke er bra nok.

Jeg tror på en Gud som vil at mennesker skal si ja til han. Men jeg tror like mye på en Gud som elsker hele mennesket, som bryr seg om hvordan vi har det der vi er nå. En Gud som engasjerers av hva som skjer i samfunnet vårt. Jeg tror Hans hjerte brister når Han ser hvordan vi behandler hverandre. At vi aksepterer at noen er fattige. At vi tar livet til tusenvis av Hans elskede, før de fikk satt beina på denne jorden. Samfunnet har tatt menneskets verdi i sin egen hånd og deler ut etter hva vi mener noen fortjener. Vi har mistet troen på at et menneske har verdi i seg selv, gitt av Han. I stedet tror vi på våre egene egenskaper, måler verdien i hva vi kan oppnå og tilføre samfunnet.

Hans hjerte må briste når han ser vår likegyldighet. Når Han ser at vi har blitt vant til at urettferdighet finner sted. At vi forvalter det som ligger Hans hjerte nærmest på en dårlig måte. Vi som har valgt å leve sammen med Han har et ansvar. Våre hjerter er en del av Hans hjerte. Når Hans hjerte brister skal vårt gjøre det samme. Han elsker hele oss, vi plikter å ta vare på hele mennesket der hvor vi er. Hans engasjement ligger ikke bare frelse, det er plass til så mye mer i Hans hjerte.

...break my heart for what breaks yours.....

(Her er "orignalen": http://frkoftearntsen.blogspirit.com/archive/2007/10/03/break-my-heart-for-what-breaks-yours.html#comments)

Jeg sitter på jobb. Skikkelig uinspirert. Skal skrive et brev og alt som kommer ut er pjatt og svada. Har skrevet det før. Mottaker har sikkert hørt det før. Det klarer lissom ikke tenne gnisten, som det pleier. Legger det vekk til fordel fra brev fra mer eller mindre velforumlerte mennesker og lar fingerene gå over tastaturet, de veit hva de skal skrive. Har skrevet det før. Og nå kom nyhetene mitt inne i "Mysteriet deg". Hørt de før. Uinspirerende.

Satusen på facebook sier: Ingvild kunne gitt mye for sol, sommer og Værøy nå.
Tror det er på tide med skikkelig vår. Som kan inspirere en gråstein. I dag er jeg en gråstein og våren har igjen gått i hi. Jeg vil spise årets første is på Karl Johan! Sitte ut på kvelden uten å fryse! Legge vekk vinterjakka! Og paraplyen! Jeg vil grille i en park! Ha på solbriller! Jeg vil ha vår!

Og det er ikke særlig inspirerende at dere ikke kommenterer ass..!

Ja, jeg burde ha oppdatert her for lenge siden. Ja, jeg burde skrevet om Filippinene-turen min. Ja, jeg burde skrevet om påsken. Og ja, jeg burde skrive mer morsomme poster enn det jeg har gjort i det siste.

Det er hektiske dager for tiden. De siste ukene, altså etter påske, har jeg hatt program fra morgen til kveld. Gjerne to ting på en gang, for å kombinere og spare tid. Det er et lukusproblem rett og slett. Jeg får lov til å være med på så mye bra. Treffe så mange bra folk. Og ta del i store ting. Ha utrolig gode venner som bare må lekes med. Det er spennende. Men ja.. det kan bli litt slitsomt! Så akkurat nå nyter jeg de to timene jeg har alene. Senker skuldrene, som er litt stive og skriver til dere. Tar meg en bit melkesjokolade også jeg.

Dette blir en post i kjent "hva jeg gjør om dagene"-stil, det er en stund siden sist. Men mange av dere som leser her ser jeg jo ikke daglig, og noen ser vel ikke statusen min på Facebook heller.

Mye av tiden min går til skolen. Skolen som er veldig bra, god undervisning om viktige temaer. Som får meg til å tenke og setter ting i perspektiv. Gang etter gang. Og skolen som har de mest fantastiske medelevene som finnes. For en gjeng vi er! Jeg liker alle og enhver av dem jeg. Så derfor går mye av fritiden min til å leke med nettopp disse. Og det gjør hverdagen morsom. Er ikke alltid vi klarer å være så kreative, men vi har det hyggelig for det. Deilig å ha noen man bare kan være med, uten å nødvendigvis gjøre så mye.


Utenom det er det jo jobben da. Hverdagen som politisk rådgiver (Jess, ny tittel!) er fin. Jeg har kommet inn i oppgavene og det meste går på skinner. Alltid noen spørsmål som kan vippe en av pinnen. Da er det fint å ha prinsipp programmer, politiske håndbøker og andre programmer liggende. Det er spennende å være en del av prossesene som foregår internt i partiet, og få noen småglimt inn i maktens høysete (Stortinget, om du ikke tok den). Og det er greit å være i nærheten av KrFU-kontoret, både for å få gjort ting og for å tilfeldig dumpe borti så mange bra mennesker som man så sjeldent får tid til å treffe. Igjen, fantastiske folk som jeg gjerne leker mye med!

Så har vi Ungfila da. Ungdomsarbeidet i menigheten. Jeg liker det. Det er mer enn på tide å engasjere seg i menigheten. Så hver tirsdag etter skolen er jeg med i staben til Ungfila og gjør litt forskjellig. Det er en fryd å få være med på det som skjer der, og få bidra til at andre får en god opplevelse. Det skjer spennende ting!

Hodet mitt brukes mye til å tenke over hva jeg skal til høsten. Det er mange spennende muligheter. De blir (desverre) bare flere og flere. Og hva jeg vil varierer fra sted til sted. Akkurat nå håper jeg på skriften på veggen. Men jeg frykter at jeg må gjøre som alle andre og ta et valg selv. Som dere ser av det jeg driver med spriker det i mange retninger, og det er ikke lett å velge bort noe av det. Jeg har lyst til alt. Men man kan ikke ha flere 100 % jobber eller aktiviteter, så her må det velges! Hva det blir får vi komme tilbake til.. som sagt: jeg vet ikke! Så hvis du har gode tips så si i fra da.

Jeg skal skrive litt om Filippinene senere. Det var en fantastisk tur som snudde opp ned på diverse. Her kommer noen bilder som kan pirre nysgjerrighet og reiselysten deres.

Bare ta en pause. Bare vite at akkurat nå kan du ikke gjøre noe som helst. Bare la deg selv være akkurat der. Som når du setter deg på et tog og vet at du har en time. En time til bare se ut vinduet. Bare være der. Ingenting du kan gjøre. Du setter alt på pause. Lar livet suse forbi faktisk. I bare en time lar du ting bare være som de er. Betrakter de fra utsiden. Du lar Moss være Moss. Du kjenner ingen i Moss uansett, tror du.

Lengre pauser er litt vanskeligere. Men du så fantastiske. Som når du drar to uker til et sted hvor ingen kan nå deg. Hvor det ikke er mail. Ikke kjære Facebook. Hvor du bare kan være til. Leve i nuet. Vite at jobben er hjemme. At oppgavene ikke kan gjøres nå. Du kan ikke gi noen svar på forespørsler. Eller på de store spørsmålene i livet. Må jeg ikke tenke litt på det da? Tenke over ting. Sånn at man er klar til å komme tilbake? At alt er på stell. I hvertfall i hodet ditt. Og der blir pausen gjort om til play. Pausen du trengte ble kort. For kort. Så da prøver du på nytt, setter på pause. Bare glemme. Til og med fortrenge om det trengs. Du tar hver dag som den kommer der. Lar pausen planlegge for deg. Du bare er der.

Det trengs inni mellom. En pause trengs. Ikke bare fra alle oppgaver og gjøremål. Men fra tanker. Fra avgjørelser som skal definere livet ditt. Fra tanker som er litt for store. De forsvinner ikke, de er der etter pausen. Det er derfor pausen er så viktig. For å klarne opp. Gi andre tanker. Eller bare ikke gi noen tanker i det hele tatt. Bare noen dyrebare minutter til å bare være der. Se ut av vinduet. Smile til barnefamilien på vei til bestemor. Eller ikke det en gang. Bare være der. La tanken hoppe fra det ene til det andre. Men ikke gruble over noe. Ikke veie for eller mot. Bare hoppe fra tanke til tanke. Åker til åker. Tre til tre. Og du vet at du må være klar når det kommer. Derfor tar du en pause. Og du vet at det bare er en pause.

Så er du klar for play når toget er ved din stasjon. Klar for å ta del igjen. Eller ikke.