frk ofte arntsen

Jeg regner med at de fleste vet at jeg skal på tur snart. For de av dere som har gått glipp av det skal jeg til Filippinene med skolen. Torsdag morran stikker vi, og det er først nå det begynner å gå sånn halvveis opp for med. De kribler litt i magen nå altså!

I går ble jeg, på tross av sommerfuglene i magen, minnet på paradokset eller ironien (..Eller hva man kaller det) ved at vi nordmenn reiser til fjærne strøk på slike turer. Jeg hadde vært på apotekter og hamstrert inn mer eller mindre nødvendige medisiner til turen. Godt fornøyd spaserte jeg nedover Grensen og tenkte at jeg skulle stikke innom å ta litt sol, slik at jeg ikke det minste hadde litt farge når jeg kom der. "=Oslo. Vil du kjøpe =Oslo?", mannen sto plutselig rett foran meg. "ehhh.. jeg har ikke kontanter akkurat nå desverre." Svarte jeg før jeg gikk videre. Med medisinene og de to nye t-skjortene som jeg selvfølgelig trengte. Det var da jeg kom til å tenke på at jeg har brukt flere tusen kroner på å forberede meg på en reise. Mens det i mitt eget land bor mange tusen mennesker uten et hjem, uten mat og med mest tragiske historier. Men jeg bruker pengene mine på å reise så lang vekk som mulig, for å hjelpe folk som er i samme situasjon. De er bare ikke mine landsmenn. Ikke fra samme nasjon. Jeg treffer de ikke i gata mi.

Det er fint å kunne tenke at disse gir vi jo til hele tiden. De er jo alltid der. Noen andre har kjøpt =Oslo i dag, jeg må spare penger til turen min. Det kommer en ny muiighet når jeg kommer hjem. Mange unnskyldninger, ingen som egentlig er gode. Ingen som er sanne. For jeg gir lite av det jeg har til de som trenger det, til de jeg treffer hver dag. Jeg sparer til dyre turer, til egen fornøyelse. Og innbilder meg selv at jeg har dårlig råd for tiden.

Nå skal jo ikke jeg ut på en bistandsreise akkurat. Så jeg kan jo rettferdiggjøre meg med det. Jeg skal jo på misjonstur. Vi skal fortelle folk om det vi tror på. Det forandrer jo saken! Tror jeg. Håper jeg. Men gjør det egentlig det? Jeg tviler på at det er så mange som har fortalt mannen med =Oslo at Jesus elsker han. At det er noen som elsker han for den han er. Uansett hva han har gjort. Han kan nok historien, i motsetning til de i misjonslandene, men har noen virkelig forklart for han? Ikke en lærer, men en person som har opplevd den livsforvandlende Gud. Neppe. Vi reiser heller noen døgn for å slippe å fortelle det. Betaler i dyredommer for å se at Gud gjør ting på andre siden av jorden. Vi regner med, håper på, at mannen kan historien og skjønner hva det dreier seg om. Han vil ikke høre på meg uansett. Så vi drar av sted, men medisiner og hvite t-skjorter.

Jeg må si tilslutt at jeg på ingen måte er imot slike reiser. Jeg er glad i misjon og bistand. Jeg tror at vi har noe resten av verden trenger, både materiellt og åndelig sett. Vi plikter å dele. Men inni mellom skulle jeg ønske vi var flinkere til å dele der vi er daglig. At vi var like rause med mannen på gata som barna i Afrika. At vi gav litt av det vi sparte til turer til dem. At vi offret flere smil. At vi turde å si "Jeg veit om en som elsker deg. Som ville død for deg i dag, om han måtte" til dem vi ser på gata. At vi innså at vi ikke trenger å reise til andre siden av kloden for å behøves. For å se Gud gjøre ting. Vi kan se det her. Her og nå.

Jess, oppdrag fullført. Så godt som i hvertfall. Vi får det som vi vil. Men det er hemmelig enda da. De politiske spillet er interessant, og vrient. Og jeg har en blanda følelse for det. Nok om det, en dag jeg har tenkt mer på det kan jeg sikkert skrive noen ord om det også. Nå er det tilbake til Oslo, svært snart. Og der venter pappan min!

Det har vært en opplevelse, det har dere vel sett. Bedre enn forventet. Det er greit å kjede seg inni mellom, tror jeg. I alle fall er det lett å si det når det er over.

Det er rart hvordan man i en svær gruppe av mennesker bare treffer er par av dem, igjen og igjen. Det er spesielt en mann her. Jeg treffer han i gangen. Han spør om å få sitte på bord med oss. Han sitter rett foran meg i salen. Han sitter to seter til venstre for meg under seminaret. Vi henter kake samtidig. Han stikker hodet inn mens jeg sitter å jobber. Samtidig er det sikkert hundrevis av mennesker her jeg ikke har sett engang. Hvordan er det mulig? Jeg har lagt merke til at akkurat det samme bruker å skje feks i fornøyelsesparker. Da jeg var mindre og var i Sommarland i Bø brukte jeg å plukke meg ut en (ikke så verst utseende da seff) og telle hvor mange ganger i løpet av en dag jeg så han. Jeg mista tellinga. Slo ikke feil.

Så over til noen jeg har lyst til å se, men ikke kan. Gleder meg til cirka 16.mars og 1.april. Da vender to av de beste tilbake til fedrelandet. Etter altfor lenge ute på tur. Elise og Maren, come home! Disse jentene er av typen som man bare må bli kjent med, og aldri klarer å glemme etter det. De har en stor plass i mitt hjerte, begge to. Merkelig hvordan man finner seg selv i andre. For å ta en klisje. Vi bare passer sammen. Forstår hverandre, og ser likt på verden. Vi har nok preget hverandre litt. Etter noen års vennskap. Jeg råder dere til å lese linkene som ligger under også. For noen jenter. Og de kommer snart hjem!!

(måtte stjele et fra deg, Maren. Mine er bortevekk.)
http://frkoftearntsen.blogspirit.com/archive/2007/01/19/gode-kjære-maren.html


http://frkoftearntsen.blogspirit.com/archive/2006/11/13/elise-er-18-ar.html

Da har jeg vært her i snart to dager. Jeg merker hvordan jeg forandres. Sakte, men sikkert begynner jeg å snakke, gå og oppføre meg som dem. Altså dem jeg beskrev i forrige post.

Ord som møkk er bytta ut med huff da. Dritbra er blitt til kjempeflott. Ikke gjort en dritt uttales nå som ikke gjort en ting. Shit bare sier man ikke. Kult og stilig går til nøds, men da ser de bare på meg og gir meg "ja, du er jo ung du" blikket. Så det blir til at man sier fint og vakkert. Kjipt skjønner de ikke, så man sier bare dumt. Fantastisk blir ofte for sterkt ord. Jeg lurer på om vår generasjon har mistet litt ordets virkelige betydning, fantastisk er ikke lenger FANTASTISK. Vi bare sier det. Dritt og møkk forbinder vi ikke lengre med det det faktisk er. Det betyr jo bare at noe har gått galt.

Og jeg har faktisk tenkt tanken "hvorfor eier jeg ikke en buksedress egentlig?". Alle damene her har buksedresser, kofferten full av dem. De har i det minste en blazer som de kan ha på over en fin bukse. Jeg har ingen av delene. Men har i løpet av disse dagene vurdert å skaffe meg en. For å gli inn. Har bestemt meg for å ikke gå på haste shopping nå, for så fort jeg er tilbake i mitt vante miljø vil det nok føles litt meningsløst.

Pausene går til å tusle rundt å snakke om barnebarn og hvor hyggelig det er med dem. Og til å snakke om hva jeg gjør i Oslo da. Da svarer de ”Ja, det er noen fine år” og KrFerne sier ofte at bibelskole ”er en skole for livet”.

KS, altså de som jobber i KS, de som har planlagt denne konferansen, må være utrolig glade i tapas. På søndagkveld når vi ankom, om Frode Alnæs underholdt et vuggene publikum, fikk vi servert tapas. På mandag til lunsj fikk vi servert tapas. På kulturaften på Hurtigruten fikk vi servert tapas. Og nå ser jeg de rigger til lunsj her, og vi får tapas. Jeg synes det er et modig valg. Har hørt kommentarer som ”Hvor er potetene?”, ”Er brunsaus av moten?” og ”Det eneste jeg vil ha nå er en god middag med et bord”. For vi står som oftest og spiser. Tapas.

En ting må nevnes, og det er at det er drivende dyktige folk her. Mange i hvertfall. Her har du mennesker som har brukt mye av livet på å jobbe i politikken. De kan sin forvaltingsplan, NTP, arealplanlegging og regionreform. Man kan ikke annet enn å prøve intenst å følge med. Inntektsutjevning og utgiftsregulering. Interessant. Jeg er imponert.

En liten frustrasjon til slutt her. På samme konferanse hvor de har viet en hel dag til miljø deler de ut 800 mapper med minst 1,5 kg papir i. Det er sakspapirer, reklame, reklame og informasjon. Sakspapirene kom på mail og i post for lenge siden. Reklamen kunne de spart seg for. Det henger ikke på greip. Nå skal jeg ikke si at KrF eller KrFU er perfekte på dette området, men vi prøver så godt vi kan. Jeg sier bare: se til Arendal! Der har de installert skjermer til alle i bystyret, så får de opp sakspapirer og alt de trenger der. En investering for miljøet, og livet!

Nå er det tapas. Og kaker. Brownie i ulike varianter og diverse andre sorter. Klager ikke. For å si det sånn.

Her kommer de første betraktningene fra mine dager i en verden bestående bare av 40 + kommunepolitikere som er samlet i Molde for å delta på Kommunedager og KS sitt landsting. Det er så mange som 800 mer eller mindre politisk aktive mennesker som har rundet midtlivskrisen her. Her er en liten liste over hva som møter deg når du reiser på konferanse med denne gjengen:

* Aldrende menn i halvlang frakk og rødt/blått rutete skjerf
* Pins med partisymboler og kommunevåpen
* Innkvartering på en hurtigrute i en liten lugar. Uten tv. Uten nett.
(riktig nok klager en del av folka på nettopp dette. De må jo få sett Dagserevyen!)
* En overhyggelig og overtydelig nordlendings resepsjonsdame som får deg til å føle deg meget dum
* Mange damer som egentlig er norsklærere, evt forgivningslærere
* Strikkaklær i mange ulike farger og kombinasjoner
* Folk som prøver intenst å forstå sin egen mobiltelefon. Som de nettop har fått fra kommunen.
* Så mye vin du bare vil. Som fører til at du føler deg enda mer utafor når du vil ha Pepsi Max. ikke bare ser du yngre ut, du drikker ikke vin heller. (Så jeg skyter ut magen og later som jeg er gravid. Kan bli noe problematisk så fort de oppdager at jeg er fra KrF og ikke har ring på fingeren. Neeeida..)
* Beduggede middelaldrene kommunepolitikere som har en veske fra Mesta som de har fått på stand over skulderen
* Et telt fullt av lite spennende "utstillere" (stands som skal selge deg noe)
* Frode Alnæs som får hele gjengen til å vugge i takt ute i teltet
* Noen få under 40 år. Menn i dress som tror de er på det viktigste som skjer i verden, og det gjør dermed dem veldig viktig.

Og så mye mye mer, som jeg nok skal oppdatere dere på! Den tid den sorg eller noe sånt. For et liv altså. For å si det sånn.