frk ofte arntsen

roen fra noen større enn deg selv
holder ditt hjerte ømt
holder din hender hardt
holder alt det som ikke holdes kan
-RHM-


Noe fint jeg fant på veggen til Oline.

Her har dere fire bilder, alle i sort/hvit. Og alle har titelen etter en farge. Se om du klarer å gjette hvilken! :)
Lykke til!

nr 1:

nr 2:


nr 3:


nr 4:

Det er vanskelig å være svak.

Vanskelig å sette seg i situasjoner hvor du vet du kan bli såra.
Vanskelig å la masken falle og vise den du egentlig er.
Vanskelig å si "dette er meg, ta meg som jeg er".
Vanskelig å ta sjansen på andre mennesker.

Det dypeste behovet i oss er å bli elsket, annerkjent og bekreftet. Ikke fordi vi får til alt. Ikke fordi vi er flinkest. Penest. Kulest. Men fordi vi er oss selv. Bare fordi jeg er meg. Likevel er det det behovet vi helst unngår å få dekket. For det vil si at vi må la noen slippe inn. Inn til det aller hemmeligste. Inn der hvor bare du selv har vært. Om du har vært der da. Vi blir mestere på å late som vi slipper andre inn. Vet akkurat hva vi skal si for å føle at vi har delt livet med noen. Vært ærlige om oss selv. Men vi lot de bare slippe inn i yttergangen.

Sårene fra mennesker gror sakte. Vi tror de gror fort. Sier at det er ferdig grodd. At vi er ferdig med det, det var jo ikke så ille. Det var nok egentlig min egen feil uansett. Så prøver vi å glemme. Vi legger det bort. Unngår det. Helt til noe nytt dukker opp. Helt til man befinner seg i en ny situasjoner som krever styrken å være svak. Styrken til å overgi hjertet i noen andres hender. Styrken å stole på at det blir tatt godt vare på. Sjeldent tror vi på det. Noen ganger prøver vi og blir skuffa. Andre ganger prøver vi og opplever gleden i at det gikk bra. Ofte lar vi være å forsøke, i frykt for at det kan gå galt. Det gjør det jo alltid, så hvorfor ta sjansen? De vil jo ikke høre uansett. De kommer til å le. De har nok med sitt eget. De liker meg ikke godt nok. Han/hun er ikke interessert. For bra for meg. Den andre er jo mye bedre enn meg. Unnskyldningene er mange. Og de er lette å finne. Langt fra vanskelig å stole på.

Så finner du ut at det var det beste. Ting forandret seg. Du hadde nok rett i unnskyldningene. Det var bare innbildning. Du tok feil. De snudde og gikk. Det er da vi glemmer at det er i det øyeblikket man blir svak ting skjer. Når man tar sjansen. I det øyeblikket kan alt skje. Vi bare vet det ikke. For vi lar være å prøve. Riskioen er for stor. Oddsen for at det går bra for liten. På andre siden av frykten og skuffelsene ligger store og gode opplevelser. Som vi aldri vil få. Vi tørr ikke ta sjansen på mennesker.

I dag på rema 1000 så jeg noe jeg ikke likte. Jula har starta. 10.oktober er det julemarsipan i butikkene, med slagordet "mens vi venter". Det er uakseptabelt fordi:

- det gir oss en falsk følelse av at det snart er ferie
- det gir oss en falsk julestemning
- det gjør oss stressa for alle julegavene som ikke er kjøpt

(jeg tok nesten et likt bilde, men gadd ikke å legge det inn på datan. Dette er uansett synet i det fleste butikker i dag)

Og mange andre mye bedre grunner, som feks at julen blir gjort om til en kommersiell greie hvor alt handler om hvem som klarer å tjene mest på. Vi skal kjøpe mer og mer. Materalismen er på vei til å ta over en høytid som i bunnen handler om vår redning, men også om familie og venner. Om det å ha mennesker som bryr seg om deg rundt seg. Fokuset før en jul burde ikke være på hvor mye vi kan og skal kjøpe og spise, men hvordan vi kan gi mennesker rundt oss en bedre hverdag. Hvordan gi dem jula de aldri glemmer? Det kan vi tenke på fram mot juletiden. Ikke spis julemarsipan før 1.desember!