frk ofte arntsen

Jeg har en venninne som stadig sier ”Det er spennende å leve!!”. Jeg må jo si meg enig, for all del, jeg liker å leve. Jeg gleder meg til alt som kommer. Men i de dagene når ting går for fort. Går utenfor det som var planen min. Når jeg ikke vet hva som skjer. I de dagene er det kanskje litt for spennende for oss som liker å ha kontrollen. Som liker å vite hva som kommer rundt neste sving. Som egentlig ikke føler så veldig for å ha et spennende liv. Hvis det betyr å ikke vite. Hvis det betyr at det ikke går ann å planlegge mer.

I møte med Han som vil ha alt, som vil at jeg skal gi Han kontrollen, blir det en brytning. Han vil at jeg skal legge bort mine planer. La Han ha kontrollen. Og Han påstår at han faktisk vet hva som er best for meg. Jeg får en utfordring. Jeg tenker at vi jo kan inngå et samarbeid. Jeg planlegger litt, holder i noen tråder, så kan Han komme med innspill. Kanskje? Eller at han skriver ting ned i det minste. Sånn at jeg kan forberede meg. Det hadde jeg satt pris på.

Men det er visst ikke det Han vil. Han har skapt meg. Han har lagt den planen som er den beste for meg. Og til nå har Han ledet gjennom min kontroll. Latt meg holde litt igjen. Men det er på tide å legge ned meg selv. La Han planlegge og ha kontrollen. Legge ned mine egne planer. Mine drømmer. Eller det vil si, noe av det må jo komme fra Han. For som sagt, Han har skapt meg som jeg er. Med en hensikt. Og da må jo mine drømmer stemme litt med hans.

Det utfordrer meg. Det tvinger meg til å forandre på mye. Jeg liker å vite hva som skjer. Jeg liker mål og strategier. Vil jeg klarer å gi det fra meg? Ikke det at det ikke frister, tenk å slippe og ha kontrollen da. Bare drite i alt og la noen andre styre på. Det høres fint ut, men kommer jeg meg noen vei da? Får jeg gjort noe? Hvordan ikke legge planer?

Jeg er utfordret. Jeg er forvirret. Og jeg vil så gjerne. For jeg tror at det Han vil er bedre enn det jeg kan klare på egen hånd. Jeg tror ikke Han leder ut i noe jeg ikke vil. Men hva om det er noe utenfor boksen? Hva vil andre tenke? Og vil jeg være sterk nok? Hvordan vite hva som er meg og hva som er Han?

Jeg er utfordret og forvirret.
Jeg vil legge ned alt av meg selv.
Jeg skjønner bare ikke hvordan.

Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord
Snart stiger sol et sted i øst
og i natt har ingen gitt deg svar
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Har en drøm om å høre tel
I en hverdag taus og grå
Har en drøm om at alt æ vil
finne en vei å gå
Snart stiger sol et sted i øst
alt vil være som det en gang va
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Et døgn går forbi
Du lever på lånt og kostbar tid
Mens et hjerte slår
og dagan går og går

Har en drøm om et ainna land
og en lengsel øm og stor
Har en drøm som e skrift i sand
Skreven med store ord
Snart stiger sol et sted i øst
Og en verden venter kald og klar
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Snart stiger sol et sted i øst
og i natt har ingen gitt deg svar
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar


Kall meg gjerne litt harry. Litt for nordnorsk. Eller noe sånt. Denne sangen er uansett en av mine favoritter. Får alltid litt følelse av å være hjemme. Har alltid likt den egentlig, i hvertfall fra første gangen den ble sunget i en konfirmasjon eller noe sånt. Vi liker og synge på sangerøya Værøy veit du.

Det handler om og ha blikket festet på drømmen når det blir mørkt. Når det er vanskelig å finne veien videre. Så er drømmen og håpet der til å lede oss videre. Vi har alle en drøm. Ett eller annet. Min kan fort forsvinne i hektiske dager og alle tingene som ikke er som de skal være. Jeg liker det Jørn Hoel minner oss på, at det faktisk er drømmen som får oss videre. Det handler om å drømme stort! :)

Å være midt i en prosess. Midt i noe man ikke helt ser resultatene av. En endring som får konsekvenser. Større eller mindre. Uansett forandrer det noe. Noen ganger er det bevisst. Vi tar valget om å forandre det. Så kommer denne berømte prosessen. Som skal hjelpe deg forandre det. Som oftest kan dette være en smertefull prosess. For det kan koste. Koster litt å ta de valgene som bidrar til endring. Koster enda mer å gjøre de handlingene som faktisk fører med seg endringen.

Så en dag føler du at ting er på vei på plassen sin. At prosessen går mot slutten. Det føles godt. Du smiler av alle tankene du engang hadde. Ser tilbake på det som er forandret og svever litt. Endelig. Du glemmer at ting tar tid. For der slo de gamle vanene til. Der gjorde du "noe feil". Der var du plutselig ikke ferdig med det du har startet på. Du er enda i en prosess. Du blir lei av prosessen. Forandring frister ikke så veldig lengre. Hvorfor orke? Du fikk det jo ikke til. Du har skuffet hele verden med å falle tilbake. Prosessen var ikke din lengre, den var til for å please. Please alle andre. Ikke forandre virkeligheten din. Ikke for å gjøre det bedre for deg selv. Grunnen til å starte med dette ble litt uklar.

Det er da vi må prøve og kjenne på verdien i å være der vi er nå. Det er lov å ikke nå målet ved første forsøk. Det er verdifullt å jobbe litt. Ta et steg i gangen og ta med seg erfaringene videre. Og det er viktig. For vår egen del. Ikke for alle andres. Ikke for at vi skal virke flinkere i prosesser enn de andre. Det er ikke alltid lett å gi seg selv litt spillerom. Tid til å forandre på. Ikke bare en forandring med ord, men med hele deg. Og da trengs det mer enn litt tid. Da trengs det at du lar deg selv endre. At du ikke først tenker på de andre. Selv om det stikker når du kan merke skuffelsen deres. I hvertfall tror du at du merker den. En prosess er ofte en smertefull prosess. Og det er lov. Lov til å kjenne på det. Og lov til å være deg selv i det. Akkurat dette gjør du for din egen del. De fleste prosesser tror jeg er for å gjøre noe bedre for deg selv. Og vi har alle prosesser. Så i dette er det lov å ikke please de rundt. Selv forandringen sikkert fryder dem også.

Og midt i en prosess er det godt å oppdage dette på nytt, og vite at noen har litt kontroll for deg. Du ser ikke så langt, men Han vet hvor du skal og har tenkt å få deg dit trygt og med vettet i behold.

Nå skaper jeg noe nytt.
Det spirer allerede fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ødemarken
og stier i ørkenen.
Jes 43:19

I det siste har jeg tenkt litt på ord. Tenkt på hva de er gode til og hva de ikke er gode til. Tenkt litt på hvor dårlig jeg noen ganger er med ord, de gangene jeg så gjerne skulle sagt alt. På rett måte. Men så blir det feil og jeg skulle ønske jeg fikk startet på nytt. Tatt meg bedre tid til å snakke skikkelig. Om det som er viktig.

Ord kan brukes til så mangt. Og noen ganger tror jeg ikke vi er klar over hvor stor makt det ligger i disse ordene. Jeg har hørt "ord skaper" og nikket til det, og gått videre uten å tenke mer på det. Men det er faktisk en sannhet. Gode ord gjør godt. Det får det til å gro i oss. Det gir oss mot og lyst til å strekke oss. Til å ta tak i det som kanskje er litt skummelt. De gode ordene lar deg vite at noen tror på deg. At noen så deg.

Og en like stor sannhet er at ord kan ødelegge. Bryte ned og hindre. Og jeg har blitt minnet på alle de ordene jeg aldri skulle sagt. Alle spøkene jeg skulle latt ligge. Jeg dro de for langt. Men du så jo ut til å takle det fint. Smilte med og lo av deg selv. Nå tenker jeg at det er en ting hvordan vi er i det synlige. Der hvor det kreves at vi er litt selvironiske, ler sammen med gjengen og tar alt med et smil. En annen ting er hva man tenker på tur hjem den kvelden. At du skulle ønske vi lot det ligge. At du er lei av å le på din egen bekostning. Usikkerheten rundt hva de andre egentlig synes blir større for hver kveld. Du tar med deg ordene hjem, uansett hvor harmløse de var ment.

I mens sitter gjengen og snakker om hvor bra du er. Hvor fint det var det du sa. Hvor pen du var i kveld. Det fikk du aldri høre. Det ble aldri skapt et rom for de gode ordene. Det ble for flaut. Vi vet jo at vi liker hverandre, så hvorfor gidde. Det er så mange mennesker som har så mye gode ord til gode. Og vi er mange som har en del til overs, som vi har latt ligge og ikke delt ut.

Jeg vil bli en som aldri har noen gode ord til overs, en som ikke sparer på dem. Jeg vil dele ut flere fine ord enn kjipe ord. Selv om de ofte er ment som en spøk. Man skal ha det morsomt, men et sted går streken og den vil jeg lære meg å sette før det er forsent. Før usikkerheten blir for stor og ordene for tunge å bære. Og herved er utfordringen gitt deg også. Ikke brenn inne med det som har godt. Ta sjansen og del litt ut. Uavhengig av reaksjonen til den andre vet jeg at det gjør godt, og jeg tror vi blir litt gladere selv. Faktisk.

Ord er en fin ting som burde blir brukt til noe bra.