frk ofte arntsen

Du smiler, så kanskje de smiler tilbake. Du prøver og være morsom, så kanskje de ler av deg. Du leser kodene fort og tilpasser deg, så kanskje de liker deg. Du kler deg riktig, så kanskje passer du inn. Du tar på deg de oppgavene de vil at du skal ta, så kanskje de blir imponert av deg. Du stråler som om du var på toppen, sånn at de kanskje ikke ser at du er på bunnen.

På veien til å passe inn, til å få din del av bekreftelsen. Mistet du deg selv. Du gikk deg vill på vei mot å tilhøre et sted. Du forsvant inn i deg selv. Og nå trekker du deg unna i stedet for å dra deg nært. Du regner ikke med at noen bryr seg uansett. Kanskje vil de bare ha deg til enn oppgave, utføre en jobb som du fint kan klare. Og mens du gjør det føler du at du passer inn. At noen endelig vil ha deg. Noen regner med deg. For alt du egentlig ønsker er å være en selvfølge for noen. Selvfølgelig skal du få være med. Selvfølgelig er du en av de første som blir tenkt på.

Men inni deg hviskes det ”aldri blir du god nok”. Aldri strekker du til. Forventingene er høye, og du er lav. De har en firkantet boks og du er for rund til å passe i den. Du presser og skjærer, gjør alt for å få plass, men du er og forblir rund.

Du tror ingen ser deg. Ingen legger merke til det. Du smiler og fungerer. Skjuler det bak latter og sang. Når du ser bra ut, føler du deg egentlig dårlig. Det er lettere å spørre ”hvordan har du det?” og ta i mot et ærlig svar, enn å selv gi et svar fra hjertet. Du unngår de som kanskje ser deg, som kjenner deg litt for godt.

Men de ser deg.
Jeg forstår deg.
Og det finnes en som alltid er der.

Det er en som har en styrke som fullendes i din svakhet. Det er en som elsker deg med en evig kjærlighet. Det er en som fryder seg over deg. Ikke for det du gjør, men for den du er. Han var fornøyd når han skapte deg på skremmende underfullt vis. Det er en som er hos deg fra nå av og til evig tid. Du vet hvem jeg snakker om.

Vi bare skjønner det ikke. Vil kanskje ikke skjønne det. Er litt trygt å holde seg for seg selv. Ikke komme ut og by på deg selv. Vi vil helst at andre mennesker skal dra oss ut. Med gode ord og anerkjennelse. Og du fortjener det. Du er fantastisk, du gjør mye bra, men DU er fantastisk. Men vet du hva? Han er faktisk nok. Han dekker det som trengs. Mennesker kan aldri nå oss på dypet, uansett. Han elsker oss mer enn du tror. Og det er mulig å merke det. Det er mer enn ord. Men det krever litt av oss. Krever det som kanskje er det vanskeligste for noen av oss.

Vi må la oss bli elsket.

(Bildet er tatt med mobilen, gjennom ruten på helikopteret og med en bunch av arbeidskarer som lurte på hva jeg drev med)
Jeg tenkte for sikkerhets skyld å informere dere faste lesere, som har fulgt bloggen i hele dens liv, at jeg er trygt hjemme. På rett tid for en gangs skyld. Men slapp av, tradisjonen tro ble det litt komplikasjoner. Det hadde jo vært urovekkende hvis alt gikk på skinner på en mine hjemreiser. Dere vet jo at reiseflaksen min ikke er så god..

Denne gangen hadde jeg lagt på litt spenning selv. Sørga for å ha litt dårlig tid mellom flyet og helikopteret. For å være på den sikre siden. Som sagt, noe må gå galt. Gardemoen var et eneste stort kaos av folk som skulle på ferie. Jeg måtte løpe til gaten for å komme meg med, selv om jeg var ute i god tid i utgangspunktet. Trygt framme i Bodø løp jeg for å hente ut helikopterbilletten, jeg hadde nøyaktig 15 min på meg på å få sjekket inn bagasjen. Bagasjen som brukte laaaang tid på å komme ut på båndet. Eller mannen bak der var treig. Ikke vet jeg.

Jeg kom uansett ett minutt for seint til å få sjekka inn bagasjen min og måtte ta den med meg bort til helikopteret. Der var det som vanlig ungglunta som var på jobb. Som oftest synes jeg det er kos å treffe på sånne, de er ganske hyggelige og synes jobben sin er spennende. I dag syntes de den var litt for spennende. Og ble litt for ivrige. Greit nok at de ikke kan la meg ta bagasjen med over 100 ml parfyme i selv, men de kunne latt sikkerhetsmannen ta den gjennom og legge den på helikopteret. Men det var uaktuellt. Helt uaktuellt. Heldigvis for meg var Sunniva på vei hjem fra bryllup og kunne ta med seg toalettmappen min på båten. Så den får jeg på onsdag den. Jeg kom meg på og fikk tatt på meg øreklokkene. Det var trygt med Tor Magne bak spakene og ganske nøyaktig fire og en halvtime etter jeg forlot leiligheten min i Oslo var jeg på Værøy jord igjen. Seks månder siden sist. Jeg nyter skoddvinden og sjølukta. Og maser på pappa om å få tak i litt tørrfisk. Nå skal livet nytes! Og jeg skal få påfyll med ekte nordnorsk sjarm! Jejejejeje!

Jeg legger med litt dokumentasjon på dårlig reiseflaks, men jeg får ikke linketingen til å fungere så dere får de som de er. Og det er noen få av de mange som er skrevet på dette området.

http://frkoftearntsen.blogspirit.com/archive/2007/12/22/det-som-faktisk-hendte.html
http://frkoftearntsen.blogspirit.com/archive/2006/12/20/i´m-stuck.html
http://frkoftearntsen.blogspirit.com/archive/2006/04/07/reiseberetninger1.html

Etter å ha startet på utallige poster og alltid klare å avslutte dem må jeg krype til korset og bare oppdatere for å oppdatere. Jeg lover meg selv hver gang jeg gjør det at det skal jeg aldri gjøre igjen. Men nå gjør jeg altså det. Sånn at dere vet at jeg lever lissom. For det gjør jeg. Det skjer mye, av ulik karakter og da merker man virkelig at man lever. Og det er fint det. Som oftest.

Nå har frk ofte arntsen ferie! Tre hele dager har jeg hatt ferie, og nyter det veldig. Og er beinklar for å komme meg nordover nå! Helt sykt klar faktisk! Jeg har rett og slett abstinenser etter et halvt år uten Værøy lufta, og skikkelig breit snakk fra en fisker. (Kanskje til og med grovt snakk..) Jeg får sommerfugler i magen av tanken av fjell og hav og hjeller så langt man kan se.

Men først skal jeg på leir med kjære Ungfila. Det blir stas! Lenge siden jeg har vært på skikkelig leir, med internat og matsal, sene netter og tidlig morgener, bra møter og gode samtaler, noen kjente og mange nye bekjentskaper. Og alt annet som hører leir til. Jeg gleder meg!

Ellers kan jeg gi deg noen kåringer her

Ukas...

..stemme er Ray LaMotagne
..bok er (fortsatt) Brødrene Karmasov
..kino er Mamma Mia
..kafetur er søndagskveld med silje carina, kamilla og christina. I love you, chicksa!
..museum er historisk museum
..park er botanisk hage
..drikk er ismocca
..topp er glitrende og turkis
..roomie er sigrid
..mest brukte ting er vaskemaskinen
..mest irriterende lyd er hundebjeffing
..familekos er lørdagskveld med mamma og pappa
..beste gave er helikopterbilletter fra nettopp disse to
..avslørte uvane er at jeg alltid pakker altfor mye
..kosligste telefon er fra Bente
..besøk er av Wenche
..rom er mitt rom
..tidsfordriv er facebook
..opptur er å få ferie!

I dag har jeg vært på jobb. På jentekontoret. Det har vært et jentekontor lenge, men i dag fikk vi endelig dekorert det slikt det er ment å være. Det kan du se på bildene. Jeg startet dagen med å sette på Klem FM, for å ikke bli et rutinemenneske og alltid høre på Politisk kvarter når jeg kommer på jobb. Og det fikk meg i stemning kan du si. For det var nemlig Maria Arradondo med Just a little heartache som ble spilt. Så skrev jeg en beskjed på en rosa hjerte post-it. Nå var jeg klar for å gjøre en innsats for fedrelandet. Kjekkas bilder av Kjell Magne ble oppdaget, og hengt på veggen. Ja, dette var faktisk jobben min i dag. Jeg skrev selvsagt noen politiske saker også. Hva tar du meg for lissom..

På tross av dette har humøret vært dalende i dag. Er sikkert ikke så rart. Jeg blir lett emosjonell når jeg er sliten. Og det er heller ikke så rart at jeg er litt sliten etter en bra og hektisk helg på Ufestivalen. Så det var deilig å kunne fordype seg i noe som ikke handlet om meg og mine tanker. Selv om en eller annen sang på Klem FM er mer enn nok for å sette i gang tankerekker som ble for lange til at jeg fikk gjort noe. Så jeg slo av radioen. Slik at ikke det dårlige humøret mitt ble enda verre



Heldigvis kom Hilde på kontoret etterhvert. Det er hun jeg deler jentekontoret med. Og da klokken nærmet seg arbeidsdagslutt gikk vi igang med å fikse litt. Hilde investerte i litt nødvendighetsgoder, som hårspary, håndkrem, neglelakkfjerner og neglefil. I tillegg til nødmascaren og kronen som vi allerede har. Jeg fant fram det rosapapiret som bare Unni bruker en gang i blant og da var vi i gang. Det ble en rosahylle til alt som et jentekontor må ha. Vi lagde bokser til "diverse brosjyrer" og "plastmapper". Og jeg fikk en egen boks til alt rotet mitt, Hilde er den ryddige av oss. Og sist, men ikke minst: Vi fikk eget brevark! Med monogram og påskriften "En viktig beskjed fra Hilde og/eller Ingvild". Selvfølgelig på rosa ark. Det kan du se på bildene. Og Klem FM sto på under hele denne seansen. Jeg slo på igjen en gang etter lunsj. Der har de mest jentemusikk skjønner du. Så nå er det bare å komme på besøk! Du kan sitte i kroken og lese i et av bladene som ligger på "venterommet" på kontoret vårt. Velkommen skal du være!