frk ofte arntsen

På dager som denne har Oslo lite å by på. I hvertfall for oss nyankommede. Jeg har lyst til å se store bål og mange mennesker som ser på bålet. Og jeg vil grille pølse. Helst i midnattsol. Ikke sitte i en leilighet midt i byen og høre på regnet og tordenet. Det er riktig nok i Oslos sin feil at det regner. Jeg er jo veldig glad i byen da.

Men uansett, jeg vil ha bål! :)

Inni mellom får man følelsen av at noen tror at det bare er å trykke på en knapp så ordner det meste seg. At det er enkelt. Trykk på en knapp så er framtidsplanene i boks. Trykk på en knapp så blir en brutt relasjon gjenopprettet. Et tapt håp gitt tilbake. Et negativt ords makt forsvinner. Trykk på en knapp og bitterheten slipper taket. Skuffelsen blir snudd til forventning. Trykk på en knapp og klumpen i magen forsvinner.

De velmenende "det er jo bare å.." rådene kommer som perler på en snor. Du smiler og sier med godt skjult sarkasme "ja, det er sant. det hadde jeg ikke tenkt på". De tror de har tent lyset over deg nå. Og kanskje satte det deg på rett spor. Men du vet at det ikke alltid bare er. Du klarer ikke å ordne alt før du legger deg i kveld. Du vet at det trengs mer enn bare en liten oppmuntring før du har mot til å ta tak. At det til og med ikke alltid handler om deg. Du kan ikke fikse alt alene. Noen ganger må noen andre gå deg i møte.

Det er lett å glemme andres prosesser. Komme med de lette løsningene når det eneste som kan hjelpe er og la det ligge litt. I hvertfall ikke prøve og bringe inn nye elementer. Jeg sier ikke at vi ikke skal forsøke å hjelpe hverandre videre. Gi håp og vise kjærlighet. Jeg sier bare at det ikke alltid er å trykke på en knapp så er det over. At en brutt relasjon trenger tid og innsats for å helbredes. At noen drømmer må kjempes for. Hardt og lenge. En skuffelse går ikke over på et blunk. Og klumpen i magen ikke bare oppløses på kommando.

Det handler om å ta et skritt om gangen.
Og det handler om å ha noen og gå skrittet med.

Her kommer en innrømmelse fra meg. Jeg slipper rett og slett ut litt av jenta i meg. Ja, jeg er skikkelig jente. På innsiden i hvertfall. Det er mange ting som får meg mo i knærna og drar fram det litt fårete smilet. Hvis man kan kalle det fårete. Du veit det smilet en jente får når det kribler i magen. Når noe er romantisk. Det litt drømmende blikket er kanskje mer rett å si.

I dag skal jeg gi dere to ting som gjør dette med meg. To ting som kan være litt flaut å innrømme, det er to ting blant mange.

Den første tingen som gjør meg til litt gelé er norske ballader. En mann, gjerne med dialekt, synger en kjærlighetssang til sin ene. Det er helt fantastisk! Jeg elsker det! En favoritt er selvfølgelig "Den finaste eg veit" med Hellbillies. Å guri malla sier jeg bare..

Den andre tingen er country ballader. Det drømmende smilet kommer fort når feks Garth Brooks synger en lovesong med country-knekken på stemmen, et godt eksempel er "Unanswered Prayers". Det er ikke like virkningsfullt som det første, men funker veldig bra. Har nok litt med min fortid som bygdejente å gjøre.

Vel, da har min framtidige mann, som kanskje titter innom bloggen min engang noen gode tips for å få meg i rett stemning. Og dere andre også forsåvidt, om dere får behov for å påkalle dette smilet hos meg.

Denne posten krever forresten noen kommentarer!

"Men når dyna varmar kring oss båe to
i mørke natta,
ska eg kviske i øyra ditt og svara på
koffår du æ den finast eg veit."

Jeg skjønner at det er på tide med en ny bloggpost nå. Jeg har startet på flere denne uken, men aldri helt fått landa en. Vet ikke hva det er. Kanskje den velkjente skrivesperren, eller mangel på inspirasjon. Mest tror jeg nok det er at jeg ikke tror dere ville hatt interesse av å lese disse postene, så jeg lar de ligge og godgjøre seg til dere er klare for dem. :)

Den første ferieuken går mot slutten og jeg har brukt den på diverse. Jobba mine 40 % blant annet. Først og fremst har jeg hatt besøk av Sunniva og Helge. Utrolig deilig å ha ekte nordlendinger her! Da trængs påfyll innji mellom! Jeg er veldig klar for hjemover snart. For å si det sånn. Ellers så har jeg vært på to jobbfester. Alltid hyggelig. Selv om to er i meste laget på en uke. Det blir faktisk tre slike fester denne uken. KrFUs landsmøte er til helgen og da er det duket for enda en festkveld. Kan bli bra det!

Utenom alt dette har jeg fått sett litt til venner fra klassen. Det er kos! Og i dag var jeg ute og spiste med selveste Jens Petter Jørgensen. Noen av dere vet ikke hvem denne mannen er, og det er trist for dere. Jeg, William og Bente fikk gleden av å slå av en prat om forskjellig med grunnleggeren av Oase og en utrolig omgjengelig fyr. I tillegg har han snart 100 venner på Facebook! Det er jo slettes ikke verst.

Også har jeg vært litt nesten-tante i dag da. Jeg og Oliva gikk på kafe og trillet tur i regnet på Løkka. Hun er flink til å sove og utrolig søt.

Nå nyter jeg kvelden på en min måte og lader opp til helgens landsmøte. Det blir spennende og med mange og lange, mer eller mindre interessante debatter. Blir bra å samle KrFU familien igjen!

Da har jeg skrevet en hel post om min uke og er svært usikker på om den er mer interssant enn de andre påbegynte. Jeg vurderer faktisk å skrive en til nå. Kom litt i siget. Jeg har litt å ta igjen kan du si.

...Og som du ser på bildet fant jeg igjen mitt fine Maria-strikka bannebånd i dag!