frk ofte arntsen

Et sikkert tegn på at sommeren nærmer seg er at kalenderen fylles opp av avslutninger. Jenter i bunad med en rose i hånden sees daglig. Statusen på facebook melder at noen er ferdig utdannet. Andre blogger om tårevåte avskjed på en folkehøgskole. Selv har jeg vært på en tre dages lang avslutningstur med bibelskolen. Og nå er jeg utslitt. Tre dager med en konstant sentimental klump i magen, tårer som ligger klare og stadige "hvorfor gjorde vi ikke dette før" og "hvorfor er vi så dårlig kjent" opplevelser.

Jeg har hatt noen slike dager før, tre år på internatskole gjør meg til en viss grad herdet. Men om jeg tørr påstå det så er det noe spesielt med bibelskole. Et år hvor du får undervisning, har samtaler og deler tanker om det som er viktigst for deg. En ikke altfor stor gjeng som deler tro og tvil. Deler liv. Tar tak i de vanskelige kampene. Bearbeider. Seierer. Og støtter hverandre gjennom det hele. Disse menneskene vet noe om deg som ikke så mange andre vet. De har sett selv det du ikke har sagt. For når du i ett år lever så nært på Gud kommer man automatisk nært på menneskene som lever rundt deg. Om du vil eller ikke.

Det er mye å se tilbake på, og kanskje mer å se fram til. Det har vært flere brannfakler, spennende diskusjoner om temaer hvor vi ser overraskende forskjellig på saken og lander på at vi er enige om det viktigste. Det som alt bygger på. Vi har lært oss hvilken knapper som skal trykkes på hos hverandre, hvis vi vil provosere eller få fram det beste og verste i den enkelte. Det har vist seg å være mulig å bli close uten å dele interesser. At det er mulig for en med minimalt kunnskap om musikk å være i samme gjeng som en som drømmer om en karriere innenfor akkurat musikk. At stil og det ytre ikke trenger å ha noe å si. For du og du for en variert gjeng vi har vært på utsiden. Vi har lært oss å se verdien i de ulike sidene i mennesker. Ja, vi har til og med jublet over en meget detaljert og grundig vaskeoppgave. Bare fordi vi elsker utviklingen til oppdragsgiver. Og vet hvor lite sannsynlig at dette hadde skjedd for syv måneder siden. Tenk å ha en vaskeekspert som tidligere klassekamerat. Til og med uvaner og rare lyder er blitt ting vi setter pris på. Det er jo så søtt. Vi har fått en felles humor. Et felles språk. Tradisjoner. Minner.

Nå sitter vi igjen med klumpen i magen og er litt smånervøse for å face verden. Den virkelige verden. Uten hverandre. Vi vet vi har gått i klasse med mennesker som kommer til å bidra til å forandre den. Forandre hjemstedet sitt. Forandre nasjoner til og med. Hver og en kommer til å forandre menneskers liv. Det er potensiale i denne gjengen. Det er store drømmer. Og det er tro til å flytte fjell. Så det er bare å gjøre deg klar, FBO 07/08 er ute av klasserommet! :)

I dag har jeg hatt en merkelig dag. En litt annerledes dag. En gang i løpet av dagen bestemte jeg meg for å gjøre et ekspriment. Dere som leser her kjenner meg nok. Så dere vet litt om min hverdag. Min til tider hypersosiale virkelighet. Min ofte hektiske timeplan. Min trang til å bruke tiden fornuftig og gjøre noe for noe som er større enn meg selv.

I dag våknet altså denne jenta opp rundt klokka tolv på formiddagen. Drøyde det en god stund i sengen før hun tok på seg shorts og bikini og tok en frokost på verandaen. I noen timer gikk jeg bare inn og ut. Fiksa små ting. Satt litt i godstolen. Funderte. Tok en runde med sol i solstolen. Tenkte litt mer. Sovna et par timer på sofaen. Hvor lenge er det mulig å bare være alene? For en som er vant til å ha folk rund seg tventiforseven. Uten å høre på noe. Ikke se på noe. I dag fant jeg ut at det var fullt mulig. I mange timer. Ja, kanskje en hel dag.

Jeg lot tven være av. Ikke fordi jeg tok et valg, men fordi jeg ikke følte for å slå den på. Jeg hørte igjenom et par cder, men fant ut at det ble mest bakgrunnsstøy. Støy som forstyrret meg. Min dag med meg selv. Jeg hadde ikke planlagt å være alene, og går ikke rundt å lurer på hvordan det er å henge med meg selv en dag. Men jeg likte å oppdage at det var fullt mulig. Mulig å bare ikke gjøre noe. Ikke snakke med et eneste menneske en hel dag. Ja, faktisk. Når jeg tenker meg om har jeg ikke brukt stemmen min til mer enn å si "En pose takk" og synget litt sammen med Paul på cden. En morsom oppdagelse.

Jeg tar det helt ut jeg. Så kvelden, lørdagskvelden, blir brukt med Nrk1, pepsi max og sjokolade. Det har startet en serie fra samme by som Med Hjarta På Rette Staden. Interssant. Så skal jeg legge meg tidlig. Sove enda mer faktisk. Reflektere mer over det som dukker opp. Sende opp en bønn om jeg kommer på noe. Det er en uvant situasjon for en aktiv kristen pratsom jente fra multitasking-generasjonen. Også er det jo en lørdagskveld.

Gurimalla, dette sprenger jo nesten min virkelighetsoppfatning jo.. ;)

Noen venner er så behagelige. Alle venner er gode å ha, kan ikke være foruten noen av dem. Men noen venner er behagelige. Du kjenner de så godt at man ikke trenger å gjøre så mye. Trenger ikke være morsom. Trenger ikke tenke på hvor kleint det er å være stille. Vi kan se på noe skikkelig dårlig på tv uten at man har behov for å kommentere hvor dårlig det er. I frykt for at den andre skal tro du liker det. Begge to synes det er greit å bare slækk´n foran Ungkaren eller amerikanske morsomheter av dårlig kvalitet. Venner som er som familie. Hvor det ikke er nødvendig å ta på seg maska hvis det ikke funker lengre. Hvor det er greit å være litt frustrert. Eller ikke ha en mening om alt som blir gjort. Fordi de kjenner deg, og du kjenner dem.

Så kan den gode samtalen starte. Plutselig. Helt uten grunn. Midt under SisterSister kommer den. Og den handler om alt og ingenting. Men vi er skjønt enige, eller litt uenige. Det er det samme. For samtalen er god og begge har ventet på at den skulle komme. Er jo en evighet siden sist. Er det seint blir man dyp i senga. Andre ganger er det en god nordnorsk prat. Eller det er på en sofa i Oslo sentrum. Familiefølelsen er der. Og du veit at det meste er greit. Det er behagelig. Trygt. Du kan være deg selv. Og ordet familie blir utvidet til å romme mer enn før.

Etter skolen i dag møtte vi tilfeldigvis på en herlig eldre mann. Rundt 80 var han nok. I løpet av samtalen fikk vi mange kloke ord, men det var ikke før han sa den ene setningen at han virkelig gjorde inntrykk. Setningen som sier noe om et langt liv, sammen med den ene. Den ene som bare må nevnes. Den ene som man vil se hver dag. Gjøre det samme med hvert år. Og fortsatt elske. Langt fra gå lei. Det livet vi alle drømmer om. Jeg kan ikke annet å sukke tungt, smile og glede meg til jeg kan si det samme.

"Jeg og konen min har plukket liljekonvaller hver vår i en og seksti år."