frk ofte arntsen

Melding om flytting

noreply@blogspirit.com () — Fri, 20 Feb 2009 00:11:55 +0100

Det er tungt å ta farvel. Etter mange år sammen skal vi skilles. Gjennom tykt og tynt har vi fulgt hverandre, men nå er det på tide å gå videre. Kommer til å savne deg, men jeg trenger mer plass. Mer mulighet til å utfolde meg..

Derfor har jeg flyttet til: frkoftearntsen.wordpress.com
Så gjør det til en vane å gå inn der i stedet da, for jeg kan love mer spennende poster der. Og sannsynligvis oftere oppdatering da blogspirit slo seg litt vrang den siste tiden.

Takk for mange gode år her, gleder meg til flere på frkoftearntsen.wordpress.com!

Good night, Oslo...

noreply@blogspirit.com () — Thu, 29 Jan 2009 23:23:00 +0100

and good morning, Alta!!!! :)

Klump i magen til å nyte.

noreply@blogspirit.com () — Wed, 28 Jan 2009 20:25:23 +0100

Flere har etterlyst en oppdatering her, og jeg har ofte tenkt på å skrive noe. Er bare det at jeg ikke har visst helt hva jeg skulle skrive. Tiden etter jul har vært litt spesiell. Oslo har vært et stoppested på veien mot det jeg skal bruke de neste månedene på, samtidig som Oslo er mitt hjem og hverdagslivet ble veldig komfertabelt. Tankene har svirret rundt alt som skal skje og alt jeg burde gjøre. Og det har ofte endt opp med at jeg ikke har gjort noe. Det er med klump i magen jeg skjønner at på fredag er det bort fra alt som er trygt, alle venner, rutiner og vaner. Nå stiller jeg meg i fare for å få hele livet snudd opp ned. Til å få oppfatninger og holdninger prøvd, og sikkert forandret. Hva som helst kan skje, alt ligger til rette for at hva som helst skal skje..

Det høres vel ut som jeg gruer meg når jeg skriver dette, men det gjør jeg altså ikke. Klart jeg er spent, klart jeg til tider har mest lyst å bli under dyna på det koselige rommer mitt på St.hanshaugen for alltid. For det er skummelt. Det er utfordrende. Men det er veldig riktig. Og jeg er klar for å "offre" mye av det som holder meg igjen. I lay down all of me. Det er jo ikke et offer, det er en velsignelse. Og det må nytes. Selv med klump i magen. Det er riktig. Det er dette jeg skal gjøre disse månedene.

Så er det bra å kjenne på savnet til alt som er bra. Bra å få muligheten til å savne. Sånn at man ikke gror fast. Få utfordret tankesett, ideer og holdninger. Det er vemodig å si hade og vite at du går glipp av viktige måneder i livet til mennesker du er glad i. Kjipt å sitte på møter og planlegge ting du ikke får vært med på. Jeg har lært at man ikke må tenke på alt man reiser fra, men alt man reiser til. For det er så mye bra i vente. Og jeg gleder meg til å oppleve, og komme tilbake å fortelle. For så sikkert å savne alle man møtte på ferden..

Om to dager er det goodbye Oslo og hello Finnmark. Interessant.. :)

(For dere som ikke vet det så skal jeg og to andre ut i praksis med bibelskolen vi går på. Fem uker i Finnmark, seks uker på Filippinene, for så og avslutte det hele med fire uker i Finnmark igjen. Vi skal for det meste drive med ungdomsarbeid. Skolebesøk, undervise, inspirere, introdusere mennesker for det beste vi har og lære mye.)

Glimt av himmel

noreply@blogspirit.com () — Fri, 02 Jan 2009 02:39:31 +0100

Jeg treffer deg på gaten. Jeg ser deg på bussen. Du står foran meg i køen. Vi er nær, men egentlig er vi ikke der.
Jeg ber om å se deg. Virkelig se deg. Gi deg et glimt av himmel når det trengs. Men jeg tar på meg ipoden min og drømmer om middag hver gang jeg ser deg. Jeg stenger sansene. Jeg glemmer deg.

Jeg skulle ønske jeg kjente deg. At jeg i hvertfall virkelig så deg når vi har fem minutter på bussen. For jeg tror fem minutter kan forandre noe. Bety noe for deg. Kanskje ikke for alltid, men for den dagen. Og noen ganger for evigheten. Hvordan kan jeg holde igjen, når jeg har fått så mye? Jeg har grunn til å smile når alt raser. Og det smilet kan gjøre dagen din bedre.

Det koster meg ingenting å si "ja, nå er det kaldt ute, ikke sant?" til deg når vi sitter sammen på bussen. Og hvis jeg er den eneste som snakker til deg i dag. Hvorfor forblir jeg stille?

Kanskje vil du synes det er teit. At det er merkelig. Men den dagen jeg treffer deg og du trenger det vil det være verdt det.
Et glimt av himmel. Et glimt av det som holder meg oppe. Selv når ingenting henger sammen. Jeg skylder deg det. Og du kan finne det i smilet mitt. I smalltalk. For jeg har det med meg, men glemmer det.

Julevær, melkeprodukter og julekjoler.

noreply@blogspirit.com () — Mon, 29 Dec 2008 20:18:28 +0100

Det er jul og julen bruker å føre med seg hyppige oppdateringer på bloggen. Ikke i år. Har ikke hatt så mye å skrive om, og det jeg kunne skrevet om passer det kanskje ikke å blogge om. Lur som jeg overspiser jeg melkeprodukter mens jeg plutselig blir minnet på fra magen min om at jeg har en laktoseintoleranse som inni mellom dukker opp. Jul er jul og da må jeg kunne spise multekrem, sier jeg og tar heller en kveld med magevondt på sofan enn å la være. Det er vel der jeg ville vært uansett.

Juletradisjonen tro er det mildvær ute. Faktisk like varmt som det har vært en og annen sommer, rundt åtte grader og ingen tegn til kuldegrader. Det er det tradisjonelle juleværet. Regnet pisker mot ruten for øyeblikket, og det ryktes stadig om storm. Å ta båten i disse tider er enten et sjansespill eller ekstremsport. Sjansespill hvis du tørr å regne med at den går. Ekstremsport hvis du faktisk setter deg på den når den går, men litt båra har vi jo ikke vondt av. Som da jeg tok lokalen hjem til jul, tallerkene knuste på kjøkkenet og brusflaskene raste ut av kjøleskapet. Alt på grunn av noen bølger. Selv lå jeg der uten tegn til sjyversjk.

Det er likevel ikke helt uproblematisk dette juleværet. Lille julaften var butikkene tomme for nødvendigheter som feks fløte. Uten fløte blir det ingen multekrem med multer fra Mostad. Og det hører til på julaften det. "da kjem vara i kveld" var svaret på etterspørselen etter diverse. Da var det ikke annet å gjøre enn å sette vår lit til Vår Herre og satse på at båten kom i kveld. Nå sies det at den nye skippern på Røst-lokalen er små sprø og går nesten uansett vær, i motsetning til de feigsjitan vi har hatt før.

Regel nr 1 når man skal utafor husets fire vegger er å alltid kle seg med tanke på at det kan bli regn, det kan bli sol, det kanskje hagle litt og det kommer mest sannsynlig til å være rundt fire ulike vindstyrker. Regel nr 2 er å aldri fikse håret før du går ut, du får uansett en litt ustelt, litt fluffy look før du er framme ved målet.

For den jevne Værøy-beboer eller utflytter er 2.juledag en stor dag. Da tar vi igjen på oss julekjolen, som vi jo ikke fikk vist skikkelig fram i kirka. For det blåste jo så veldig, og kirken er jo ikke akkurat veldig godt isolert. Så da tar vi den fram, fikser sveisen og går ut for å treffe gamle kjente. Riktig nok stilte været med kuling og regn også denne dagen, så de fleste så litt herjet ut da vi ankom Kornelius Kro. Heldigvis, om jeg kan si det sånn, hadde en stor andel av gjengen ganske så mye innabords. Så de brydde seg ikke noe særlig, i tillegg husker de ikke hvordan de andre så ut. Veldig praktisk egentlig. Som datteren "t han Dagfinn" (som er pastor for dere som ikke vet det) vanker det også en og annen betroelse, kan vel kalles skriftemål kanskje. Jeg får høre noen hemmeligheter som jeg regner med de ikke ville fortalt meg i en annen tilstand. Jeg gjemmer dem i mitt hjerte og grunner på dem. Eller noe sånt. Og jeg betrygger dem om at jeg fortsatt synes de er likanes og får en god klem før de vagger videre.

Julens feireflørt er den nye iMacen til mine foreldre. For en kjekkas. Og så behagelig å være sammen med. Er litt tøft å gå tilbake til min lille kjære MacBook. Likevel har jeg ikke tenkt å forlate den, den har vært med meg i tykt og tynt i mange år. Vi får kalle dette et sidesprang. Moralsk forfall på gang her?

Bajs!

noreply@blogspirit.com () — Mon, 29 Dec 2008 00:48:15 +0100

Jeg er sur på meg selv. Hadde skrevet en lang og god blogpost til dere, men så klarte jeg å slette den. Så nå skal jeg furte litt før jeg igjen leter fram litt mot til å skrive noen ord til dere.

God sagt..

noreply@blogspirit.com () — Thu, 25 Dec 2008 23:20:00 +0100

Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet. Det viktige er ikke hvor mye du gjør, men hvor mye kjærlighet du legger i det du gjør.

Samme dama sa:

Vent ikke på ledere. Gjør det selv, person til person.

- mor teresa